Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sykehus’

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »