Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘toner’

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

trausken.jpgLesehesten er ivrig! Han har fått blokkfløyte på skolen, og har lært en tone!

Tonen heter H.

Lesehesten viser frem blokkfløyta til alle, og mamma er spesielt interessert. Hun er interessert i alle nye dippedutter, også blokkfløyter. Poden er også veldig interessert. Han står ved siden av og strekker seg for å se så godt som mulig. Poden er interessert i alt Lesehesten driver med, for han er jo stor og flink og flott og morsom å leke med (men irriterende gjerrig med egne godterier).

Pappa er muligens mer reservert, med vage minner om sure toner og stive spillefingre fra egen skoletid.

Det blir satt opp en impromptu konsert: «Variasjoner over tonen H». Den er en formidabel suksess! To tredjedeler av publikum er i ekstase. Mamma hyler sin imponasje og Poden danser (fordi glede ikke kan stå stille). Den siste tredjedelen av publikum dekker sine tenners gnissel bak ei avis, og klapper høflig når det hele heldigvis er over.

Jeg fikk også blokkfløyte på skolen, sier mamma, det var kjempegøy! Hun forteller om det med entusiasme, og pappa forstår at hun ville tilhørt den delen av klassen hans som syntes blokkfløyte var en magisk mulighet til å erobre musikkens verden. Pappa var egentlig ikke så veldig glad i dem. Entusiaster med høylydte instrumenter er farlige.

Husk ottomanernes janitsjarer!!!

(Pappa sier det stille, inni seg. Han velger unnvikelsens strategi, i håp om at konfrontasjon kan unngås. Stilt til veggs må han kanskje si noe om at «blokkfløyte er fint», og bli nødt til å smile et tennersgnissende pedagogisk falsk-smil)

Midt oppi blokkfløytebråket får Pappa en plutselig innsikt om kjærligheten: Kjærlighet kan faktisk veksle i styrke, selv om den er «evig». Altså: noen ganger kan den helt rettmessig være litt svakere enn ellers. Og Pappa tenker tilbake på bryllupet, vielsens gode intensjoner, dette med «i gode og onde dager». Om fremtida skal inneholde masse blokkfløyteblåsing, er det mulig han får testet tesen om «onde dager» nå.

Jada, sier mamma, jeg likte å spille blokkfløyte!

Men så ble du voksen, sier Poden, og får Mamma til å stoppe opp litt, mens hun tenker over det merkelige utsagnet. Pappa kunne kysset ham der og da, den lille Poden, som sier slikt.

Pappa benytter den lille pause til å flykte. Han setter seg på kontoret, lukker døra og ørene, og tenker konstruktive tanker om kjærlighet. Muligens har alle mennesker en bestemt mengde kjærlighet i hjertet sitt. Når det blir mindre på noen, må det gis mer til andre. Akkurat nå føler Pappa at han har mest å gi Poden. Det føles godt. Det er jo viktig at noen husker de minste blant oss. Meget viktig! Kanskje Pappa rett og slett skal ta med Poden på cafe, for å drikke varm sjokolade, slik at Mamma og Lesehesten kan dyrke tilværelsens ondskap i fred …

Nedenfra kommer det fjerne ekkoet av folkeskolens musikalske big-bang. En musiker er født. I verste fall kan det hende den vokser og trives, og blir ei evig støykilde. Akk-ja!

Read Full Post »