
Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene «Å sette grenser for småunger» (del 1 og del 2) .
Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.
.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.
Til en viss grad er det snakk om en «kamp» mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en «skrikekamp». Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.
Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.
Kaoskonflikter
Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en «kaoskonflikt». Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på «fienden» i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.
Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.
Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss …
Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.
Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.
Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye «gal» oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.
Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.
Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. «Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!», tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass
Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.
I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.
Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.
Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.
De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.
Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.
Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!
Målet: en god hverdag!
Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de «brutale» verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.
Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.
For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!
Read Full Post »