Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘unger’

109-theyIsrael har drept 760 sivile på Gaza-stripa på tjue dager.
226 av dei var unger, i følge Unicef.
*
1.949 barn er såret i Israels siste offensiv, opplyser FNs barnefond.
*
Ein okkupasjon har vel sjelden vært så grusom som dette? Hvor lenge har Israel okkupert palestinernes landområder? Hvor mange sivilie er drept i aksjoner som er fordømt av FN, og som er i strid med folkeretten? Hvor mange unger har mista livet til sammen i alle disse årene?
*
Norge var okkupert i under fem år, og det vart opplevd som eit stort overgrep. Tru hvor mange unger tyskerne drepte?
*
Denne situasjonen gneg verdenssamfunnet som ein politisk lepra-basill; råten sprer seg og gjør det vanskelig for oss å skape ei verdensordning som bygger på fred. Det er ikkje berre palestinerne som treng fred; Israel treng det, og verda ellers treng det!
*
Palestinerne har all rett til å stå opp mot ei okkupasjonsmakt, og får støtte fra mengder av islamister i det. Det store problemet er at denne støtta manifesterer seg i ei radikalisering som skaper bry og skade og faenskap over heile den arabiske og vestlige verda. Eg syns det er trist å sjå «den arabiske våren» bli eten opp av radikale islamister, og mistenker at det er ei av dei langsame konskvensene av Israels brutale og rasistiske oppførsel i palestina.
Det er trist å sjå. Trist.
*
Og det er dumt:
– disse ungene ofres av politikere med argumenter om «avskrekking» og «sikkerhet».
– Men når har noen sovet sikrere fordi dei myrder naboens under?
– På hvilken måte kan ein far og ei mor bli «avskrekka» fra noe som helst, når noen myrder ungene deira?
*
Det er så hodelaust! Så fullstendig hodelaust! Ein jødisk fanatiker myrda Yitzhak Rabin 4. november 1995, den viktigste talsmannen for fred Israel har hatt. Han var med i det meste av Israels voldsomme historie, og innsåg at fred måtte skapes med fredelige midler. Med han døde håpet om fred i denne generasjonen. Politikerne som fulgte etter han har styrt Israel som tosker. Dei lærde ingenting av det motet og framsynet Rabin viste. Som følge er Israel radikalisert, og Araberlanda radikalisert. Den grenselause fanatismen som rår skaper berre meir sorg og smerte. Konflikten er meir fastlåst enn noensinne.
*
Det er trist.

Reklamer

Read Full Post »

tabuuu1.jpg

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene «Å sette grenser for småunger» (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en «kamp» mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en «skrikekamp». Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en «kaoskonflikt». Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på «fienden» i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss …

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye «gal» oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. «Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!», tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

trompyyt.jpg

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de «brutale» verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Read Full Post »

spink.jpgJeg har arbeidet med unger i veldig, veldig mange år, og oppdratt noen selv også. I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt, et destillat av innsikten jeg har fått gjennom årene. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer FØRSTE DEL av disse rådene.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme «tilbake i varmen».

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å «nødangre» når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik «anger». Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det «vondt». Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

snuff.jpg· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre «gjør det godt igjen» etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som «slemme» og «urettferdige» av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er «slemme» i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har «skylda». Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Read Full Post »