Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘valg’

Våren har vært ei tid i endring, for meg og for mange andre. Eg har møtt ein håndfull unge kvinner som er i endring denne våren. I dag høyrde eg låta «Strange Little Girl» med The Stranglers. Det er ei nydelig låt …

Vi foretar mange forskjellige reiser i løpet av livet. Vi drar på ferieturer med familien. Vi drar på inter-rail med venner. Vi flytter heimefra. Vi reiser til eit nytt sted, for å jobbe.  Vi reiser heim til jul. Vi flytter sammen med ein kjæreste. Vi flytter  fra kjæresten.

Reisa i seg sjøl kan stå for ei endring, og opplevinga hver reise gir endrer oss. Livet er på mange måter ei reise, ein evig flyt mellom forskjellige tilstander. Det er lett å bli forvirra, å føle at vi mangler kart, retning, mål, meining.

Og da er vi inne på den viktigste av alle reiser; den indre reisa. Hvem er eg? Hvor skal eg? Hva er mi oppgave i dette livet? Du har ei indre reise å gjøre, ei rørsle fra barn til ungdom til voksen, som kanskje gir deg eit godt ståsted, ein tryggleik i deg sjøl, ei visse om hvem du er.

Det er utfordrende å bli ein anna versjon av seg sjøl. Det utfordrer deg sjøl, og det utfordrer dei som står nær deg. Stå i det! Til slutt er det alltid verdt smertene! Dei er voksesmerter!

Du er den som tar reisa di.
Du er den som skal leve med valgene dine.
Når du virkelig TAR valgene i ditt liv, er du på rett veg.
Ditt er ståstedet, tryggleiken, identiteten.

DU er her,
og er samtidig i endring, hver dag.

Men uansett; du ER.

Eg gleder meg
til å sjå hvor du
har funne deg sjøl!

Read Full Post »

Flere og flere blir milliardærer, men ikke mange. Det vil aldri være mange av dem. Slutt å drømme; sjansen DIN til å bli en av dem er mindre enn å vinne i lotto. Tenk heller på hvrodan du kan være med å skape et samfunn som skaper gode vilkår for alle.

Utviklingen går i en faretruende retning i kapitalistiske samfunn. En liten andel styrtrike mennesker grabber til seg mer og mer. De utnytter samfunnet kynisk for å samle rikdommen sin. Lønnstagere i alle yrker skaper verdiene, men de styrtrike høster fortjenesten.

Det er et samfunn som minner mer og mer om middelalderen. Da hadde våre samfunn et lag av priviligerte adelige på toppen. De hadde skatte- og domsrett i sine len. Selv betalte de ikke skatt, stod over loven (de VAR loven), og gjorde stort sett som de ville. De hadde selvsagt plikter også («noblesse obligé»), men i realiteten stod de over andre mennesker. De var adelen («de edle sjeler»), og resten var pøbelen («det primitive folket»).

De siste tiårene har det utviklet seg et lag av styrtrike mennesker i de kapitalistiske samfunnene. De har stor makt, og påvirker lovgivningen i stor grad. De betaler nesten ingenting i skatt, og bryr seg filla om fellesskapet. De bidrar faktisk i liten grad til samfunnene de utnytter. De har alle privilegiene, og syns «plikt» er et ukult ord som ikke gjelder dem. De har ikke ansvar for noe annet enn å øke sin egen formue. De står langt over de velferdsordningene vi andre er avhengige av. De kan betale seg forbi enhver kø, og trenger ikke noe velfungerende fellesskap.

Et samfunn med en slik priviligert overklasse er selvsagt skrikende urettferdig, og vil føre til misnøye over tid; for felleskapet lider under disse milliardærene. De suger til seg fortjeneste som kunne bli brukt til å gjøre samfunnet bedre, og sørger for at flere og flere blir sittende i fattigdom. Men det tar tid for misnøye å bre seg, og det tar enda lenger tid før den retter seg mot de som virkelig står bak utviklingen. Det kan ta generasjoner med fattigdom, elendighet og lidelse før noen kommer på å rive ned gjerdene og styrte de nye baronene. Det kan gi oss generasjoner med håpløshet, raseri og hat.

En slik utvikling vil vi ikke ha. Vi vil ha et samfunn som lar alle få etter fortjeneste, og der ingen får mer fortjeneste enn rimelig er. Vi vil ha et samfunn som fungerer, som lar oss bygge trygghet for oss selv og hverandre, slik at vi alle har sjansen til å leve gode liv. Vi vil ha ledere som forstår verdien i et fungerende fellesskap, og som ikke legger seg flate for pengemakta.

Derfor mener jeg vi skal la kapital-partiene Høyre og Fremskrittspartiet krympe til småpartier. Stem fram Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Disse partiene har politiske prinsipper som hjelper deres folkevalgte å se kritisk på  pengemakta sine argumenter og motiver. Vi trenger politikere som kan tøyle pengemakta, og sette fellesskap og samfunnsutvikling fremfor interessene til de få. La oss bruke demokratiet til å si at Norge ikke skal skape vilkår for at enkeltmennesker samler ufattelig rikdom. Vi trenger faktisk ikke milliardærer. At noen blir så rike, er et tegn på at noe er galt i fordelingen av samfunnets verdier.

– 0 –

HER en artikkel om hvordan det står til i USA. Den inspirertemeg til å skrive denne posten.

Read Full Post »

baselusk.jpgPappa blir skikkelig syk. Han blir liggende i influensa. Feberen er høyere enn noe han har hatt før. Han drikker ustanselig, men tisser enda mer. En morgen ligger han som et skjelvende vrak og tror kroppen snart ikke tåler mer. Han føler seg sårbar og kraftløs, dehydrert og desalinert, og gråter nesten av lettelse når Mamma beslutter seg for å bli hjemme og stelle ham.

Hun spør om han vil ha en kopp kaffe, og han sier ja, så hun koker kjapt opp en velduftende kopp. Han får koppen, og hun går ut for å kjøpe saltvann (Farris) og febermedisin. Pappa sitter igjen kald og skjelvende, men med en varm kaffekopp mellom hendene. Han elsker kaffe, og nå trenger han virkelig noe varmt.

Men når han løfter koppen til munnen stopper det. Kroppen sier NEI. Den vil ikke ha kaffe. «Melk», tenker Pappa, «jeg foretrekker kaffen med melk». Men når han skal helle melk i kaffen sier kroppen NEI nok en gang. Kroppen vil ikke ha noe med kaffen å gjøre i det hele tatt! Kaffen vekker bare avskyfølelser i Pappa. Det er ikke mulig å ta så mye som en eneste liten slurk. Pappa forstår plutselig at han aldri mer skal drikke kaffe. Aldri mer!

Pappa smiler av det. Det føles riktig, og det er litt morsomt å få slike visjoner. Han heller ut kaffen. Så åpner han en pose potetgull. Han trenger å få i seg litt salt. Men nok en gang sier kroppen NEI. Dette vil han heller ikke ha. Det er bare ekkelt. Pappa skjønner plutselig at han aldri mer skal spise potetgull heller. Aldri mer!

Disse plutselige innsiktene er så lyse og kraftfulle at Pappa ler av lykke. Kaffe og potetgull er de to eneste lastene Pappa har, så han burde egentlig være trist over aldri mer å kunne nyte det, men han er slett ikke trist. Han er lykkelig fordi kroppen sier fra så klart og entydig. Han er lykkelig over å få så klare visjoner, over den inderlige og overbevisende kontakten han plutselig har med sin egen kropp.

Pappa er full av jubel! Han ligger svak og febersyk i senga, og ler høyt! Han er innhylla i febertåke, og får tanken at dette kan være en slags hallusinasjoner, og da ler han enda mer! Selv om han er syk, føler han seg merkelig klar og lykkelig …

Mamma kommer hjem med saltvann og en ny, veldig effektiv feberdreper. Pappa drikker feberdreperen (kroppen protesterer ikke). En halvtime seinere føler han seg helt fin igjen (en løgn, men bedre enn sykdommens elendighet), og klarer å spise litt. Han forteller Mamma om sine visjoner og hun ryster skeptisk på hodet. Dette er slikt Mamma ikke tror på, så hennes konklusjon er klar: feberfantasier. Hun ser bekymra på ham. Hun så jo hvor alvorlig redusert han var i dag morges, og dette gjør henne ikke mindre bekymra.

Men Pappa smiler. Når han forteller det til Mamma, kjenner han at det er slik. Han vil faktisk aldri mer drikke kaffe eller spise potetgull. Uansett hvor rart dette er, så stemmer visjonene!

Og siden den dagen har Pappa aldri mer drukket kaffe. Han forsøkte å spise potetgull én gang til, men det var rett og slett ikke noe godt lenger, så han har slutta med det også. Og Mamma? Hva sier hun? Ingenting, rett og slett. Hun ser jo at han har slutta med både kaffe og potetgull, og det er jo bra, så det kan hun ikke si noe på. At det skyldes en «visjon», det er en såpass fremmed tanke at hun holder munn om det. Hun tenker kanskje at han er henne litt fremmed, denne mannen hun har gifta seg med, og at det gjør hverdagen litt mer spennende … (Pappa håper hun tenker slik).

Pappa på si side er riktig fornøyd. Han tenker tilbake på den dagen da han var så veldig syk, men fikk så klare visjoner, med stor glede. Det føles som et skritt fremover for ham. Det er viktig å akseptere fremskrittet. Ja, for av og til kommer de riktige valgene på veldig rare måter.

Read Full Post »