Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘voksen’

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

– fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

– Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Read Full Post »

unavn05

Poden og Prinsen og Pappa kjører trikk.De skal besøke Besta på sykehuset. Hun har fått lungebetennelse. På trikken sitter Prinsen og følger med på en plansje som viser stasjonene på banen. Poden og Pappa ser på folkene på banen. Det kommer inn ei barnevogn med en baby oppi. Poden forteller Pappa at han har sluttet med bleier «for lange siden». Pappa nikker og sier at ja, Poden er ingen baby.

– Ikke Prinsen heller, sier Poden.

Da prøver Pappa seg på en morsomhet:

– Poden, hør her …

Pappa vinker ham til seg, for å hviske noe i øret hans:

– Når Prinsen har bursdag kan vi pakke inn ei bleie som en presang! Og så gir vi den til ham som bursdagsgave! Da blir han sikkert veldig overraska! Det blir morsomt!

– Nei!

Poden er ganske klar. Bleier er ikke morsomme! Han kan ikke tenke seg å gå med bleie selv (sluttet for mange, mange år siden), og dermed er det helt utenkelig at det kan være morsomt å gi bleie i presang til storebror. Bleier er ikke noe man spøker med til en femåring!

* * *

Så kommer de frem til sykehuset, og der finner Poden ut at det er veldig morsomt å tulle med Besta. Han gjemmer seg bak stolen, og stikker hodet frem og sier «Bø!», og da skvetter Besta! Det er kjempemorsomt!

Pappa skjønner at det er mye morsommere å si «Bø!» enn å gi bleier i presang til storebror. Å gjøre ting som får voksne til å reagere er helmax for en femårig pode.

Prinsen på si side er mer opptatt av å fortelle en vits til Besta. Han er veldig opptatt av å fortelle vitser for tida, og gjør det med stor flid:

– Besta, har du hørt den om to tomater som skulle gå over veien?

Besta nikker medgjørlig. Men det feiltolkes av Prinsen:

– Har du?

– Nei!

Besta rister på hodet. Prinsen bøyer seg frem og forteller:

– Det var to tomater som skulle gå over en vei. Og så gikk de over da … og så kom det en bil … øh, nei … og så ble den ene overkjørt … av en bil!

Han ser på Besta, som nikker og gjentar at den ene tomaten ble overkjørt av en bil, og spør hva som skjedde da?

– Da sa den andre tomata at «Kom igjen ketsjupp!»

Besta og Pappa ler høflig, slik voksne ofte ler når unger prøver seg i humorens vanskelige landskap. Men Prinsen er ikke ferdig:

– Ja, fordi når tomata blir overkjørt så blir den liksom ketsjupp da, vet du! Fordi den er skvisja utover! Skjønner du? Så derfor snakker den andre tomata liksom til ketsjuppen!

Og så ler han!

Da ler Poden også, av den enkle grunn at latteren til Prinsen er et tydelig signal om at noe er morsomt. Poden syns det er morsomt å le! Ikke minst å le sammen med storebror! Da liker han seg ekstra godt. De ler med hikst og hyl og åpne ansikter. Pappa misunner dem litt. Hikstende barnelatter er langt å foretrekke fremfor høflig voksenlatter.

Men han og Besta kan le litt hjertelig de også, over disse ungene sine forsøk på å lære seg humor. Humor læres ved å herme, og hermingen kan være litt komisk i seg selv …

Dessuten er det lite som er så smittende morsomt som barnelatter!

Read Full Post »

sleivhan.jpgI ni måneder skaper kvinnen
min førstefødte, og jeg er kun
en satelitt rundt hennes mage.

I ni måneder bærer kvinnen
nytt liv i sin midte, og jeg grånes
av bekymring for dem begge.

I ni måneder stønner kvinnen
og overser meg helt, og jeg sukker
over skaperverkets ensomhet.

Etter ni måneder presser kvinnen
ungen ut i verden, og jeg løfter
et skaperverk i mine hender.

Ni år seinere ser jeg ungen løpe
i gresset med grønske på knærne
og et ansikt fyllt av livsglede.

Etter atten år er ungen blitt en voksen
som ser på meg med alvorlig ansikt
og forteller at den står på egne bein.

Selv står jeg knapt lenger, men stokken
støtter meg og kvinnen har min hånd,
og livet kan få lov å strømme videre.

Read Full Post »