Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘drap’

109-theyIsrael har drept 760 sivile på Gaza-stripa på tjue dager.
226 av dei var unger, i følge Unicef.
*
1.949 barn er såret i Israels siste offensiv, opplyser FNs barnefond.
*
Ein okkupasjon har vel sjelden vært så grusom som dette? Hvor lenge har Israel okkupert palestinernes landområder? Hvor mange sivilie er drept i aksjoner som er fordømt av FN, og som er i strid med folkeretten? Hvor mange unger har mista livet til sammen i alle disse årene?
*
Norge var okkupert i under fem år, og det vart opplevd som eit stort overgrep. Tru hvor mange unger tyskerne drepte?
*
Denne situasjonen gneg verdenssamfunnet som ein politisk lepra-basill; råten sprer seg og gjør det vanskelig for oss å skape ei verdensordning som bygger på fred. Det er ikkje berre palestinerne som treng fred; Israel treng det, og verda ellers treng det!
*
Palestinerne har all rett til å stå opp mot ei okkupasjonsmakt, og får støtte fra mengder av islamister i det. Det store problemet er at denne støtta manifesterer seg i ei radikalisering som skaper bry og skade og faenskap over heile den arabiske og vestlige verda. Eg syns det er trist å sjå «den arabiske våren» bli eten opp av radikale islamister, og mistenker at det er ei av dei langsame konskvensene av Israels brutale og rasistiske oppførsel i palestina.
Det er trist å sjå. Trist.
*
Og det er dumt:
– disse ungene ofres av politikere med argumenter om «avskrekking» og «sikkerhet».
– Men når har noen sovet sikrere fordi dei myrder naboens under?
– På hvilken måte kan ein far og ei mor bli «avskrekka» fra noe som helst, når noen myrder ungene deira?
*
Det er så hodelaust! Så fullstendig hodelaust! Ein jødisk fanatiker myrda Yitzhak Rabin 4. november 1995, den viktigste talsmannen for fred Israel har hatt. Han var med i det meste av Israels voldsomme historie, og innsåg at fred måtte skapes med fredelige midler. Med han døde håpet om fred i denne generasjonen. Politikerne som fulgte etter han har styrt Israel som tosker. Dei lærde ingenting av det motet og framsynet Rabin viste. Som følge er Israel radikalisert, og Araberlanda radikalisert. Den grenselause fanatismen som rår skaper berre meir sorg og smerte. Konflikten er meir fastlåst enn noensinne.
*
Det er trist.

Reklamer

Read Full Post »

OFRENE

Fredag 22.juli 2011 skjedde det noe helt utenkelig, noe så grusomt at vi alle blir sittende litt avmektige, skremte, sårbare. En mann har gått rundt på Utøya og drept ungdommer. Han har samlet dem sammen, lokket dem til seg, og skutt dem ned, uten nåde. Kaldt og beregnende har han angrepet et sted der mange unge mennesker har vært samlet.

Vi griner her hjemme. Vi holder rundt hverandre, trøster hverandre, ser på nyhetene, og prøver å sette ord på det som har skjedd. Det er ikke lett, og vi strever med det. Vi vet ikke helt hva vi skal si til hverandre, eller til barna. Vi føler oss avmektige i forhold til det. Hvordan skal vi forstå noe slikt? Hva har vi av innsikter som kan forklare en slik brutalitet? Vi er sjokkert og skremt, og ikke i stand til å finne noen mening i dette.

Jeg måtte flykte fra det i dag morges. Jeg gikk en tur i skogen. Jeg satte meg ved et tjern og stirret utover, lyttet til vinden og fuglene, og kjente etter hvem jeg er og hvor jeg var. Jeg lot være å tenke på denne grusomme hendelsen, ei stund, der, i skogen. Jeg prøvde å la være å tenke på det, i hvert fall, men det murret jo i bakhuet. Jeg satt til jeg var rolig, og satt litt til. Så gikk jeg hjem igjen.

Og da møtte jeg det igjen. Det var tydelig, med en gang jeg møtte mennesker. Ansiktene deres var så prega av det som har skjedd. De stirret vaktsomt på meg. De hilste, men det var noe sorgfullt over måten de gjorde det på. Jeg følte meg likedan; sjokkert inn i en vaktsomhet, en følsomhet, og en tenksomhet. Det knøt seg til i hjertet mitt igjen. Hva? Hvorfor? Hvem er han? Hvor blir det av håpet, troen, kjærligheten i dette? Forsvinner det?

Massakren på Utøya er så grusom og brutal at jeg ikke kan la være å tenke på det. Jeg føler med de som sitter igjen med døde ungdommer i familien. Det må være så fortvilende og vondt! Jeg føler med ungdommene som opplevde masakren, som la på svøm i det kalde vannet, som lå klemt innunder et tre eller satt og frykta for livet bak en stein, og som kanskje mistet venner eller kjærester i denne grusomme hendelsen. Jeg føler med de som så andre bli skutt, og som må leve videre med slike grusomme minner.

Det er så vondt å tenke på hva som har skjedd på Utøya, og hvem det skjedde med. Ungdommen er bærere av håpet til sine foreldre, sine besteforeldre og andre slektninger. De er lovende unge sjeler i øynene til sine lærere og trenere, og andre de søker råd hos i innledningen til voksenlivet. De er mennesker med livet foran seg, mennesker med store muligheter. Og nå er dette håpet, disse talentene og løftene om fremskritt, dette livet og disse mulighetene … alt dette er brutalt drept for så mange av dem.

Fremtida blir fattigere uten dem. Våre muligheter er innsnevret. Håpet er skjørere. Vi er alle ofre for denne handlingen.

Det er så trist, trist, trist.

*

GJERNINGEN

Uansett hvilke motiver gjernings-mannen har hatt, så fremstår brutaliteten og den beregnende utføringen som fullstendig meningsløs. Det finnes intet standpunkt, ingen mening, som kan gjøre en slik handling til noe annet enn en ødeleggende og ond grusomhet. Vår forståelse av dette må være vår egen, ikke den forkvaklede forståelsen gjernings-mannen måtte ha av sine egne grusomheter. Vi fordømmer denne brutaliteten. Vi ser den som meningsløs, ødeleggende, ondsinnet. Noen annen forståelse er ikke mulig.

Ekstrem voldsutøvelse er en del av mange samfunn, også siviliserte demokratier. Dette har vi kjent til lenge, selv om vi i Norge har vært forskånet fra å oppleve slike hendelser her. Men vi lever i en internasjonal verden, der strømninger i forskjellige samfunn påvirker hverandre. Det er flere som har tenkt at noe slikt kunne komme til å skje her også. Når tragedien skjedde på en skole i Finland, var det mange som sa at det like gjerne kunne skje her. Nå har de fått rett. Det har skjedd.

Det er som om verden har åpnet ei Pandoras eske av brutalitet, og denne brutaliteten har spredd seg, fra land til land, fra sinn til sinn. Også til oss har det spredd seg. For de mest ustabile blant oss er dette plutselig en mulighet; å ramme samfunnet de har mistet troen på, med en brutalitet som vekker oppsikt. Vi kan bare møte deet med en fortsatt tro på samfunnet, og et fortsatt arbeid for å gjøre samfunnet bedre, mer inkluderende. At én mann tyr til en gruoppvekkende brutalitet, en brutalitet som kanskje speiler sårene han bærer på, det raseriet eller den avmakten han føler … det kan ikke rokke vår tro på et inkluderende, åpent og nært samfunn.

Det er trist at vi, som samfunn, opplever at noen sjeler er fortapte. Det må være helt grusomt for mannens familie å oppleve at deres sønn, bror, fetter avslører seg som ei så fortapt sjel. Det er trist at vi lever i ei tid der en mann gir ei slik form til si misnøye. Det er trist at denne mannen har satt seg selv så utenfor at det mest utenkelige plutselig bir mulig.

Veldig, veldig trist.

*

VÅR SORG

Dette er trist. Dette er smertefullt. Dette er helt grusomt og meningsløst og ondt.

Vi må tenke på dette, og vi kan ikke tenke på det uten å føle smerte, sorg, raseri. Vi trenger å holde rundt hverandre, å være der for hverandre, å gi hverandre all den tryggheten familie og venner kan skape. Vi trenger trygghet for å gi oss over til det virvarret av følelser som velter opp i oss. Vi trenger å slippe følelsene til. Det er sunt å reagere på brutaliteten med slike følelser. Vi trenger å være sammen om å bearbeide tapet av så mange mennesker blaqnt oss, slik vi er sammen om et dødsfall i familien. Følelsene trenger å få komme opp i oss, når vi er sammen, slik at vi kan se den og vite at vi føler det samme. Det hjelper, selv om det er vondt. Slik er sorgen.

Og vi trenger å tenke på hva slags samfunn vi har; hvorfor dette skjer, hvordan det kan skje, og hvordan vi kan møte det?

«Vi har et åpent samfunn», sier de stadig på TV. «Vi har kort avstand mellom politikere og befolkning», sier de. Jeg er enig. Vi har det, og det er en styrke for oss som samfunn. Vi snakker mer åpent om mange utfordringer og konflikter enn mange andre samfunn. Vi står nærmere hverandre, kanskje fordi vi er så heldige å leve i et lite land. Åpenhet og nærhet er gode egenskaper for et samfunn. Det er bra at vi ser hverandre. Jeg tror det er grunnen til at vi ikke har opplevd noe slikt før. Åpenheten og nærheten har gitt oss et sunt samfunn, der mange er hjulpet ut av den håpløsheten og følelses-kulden som kan fange et slikt menneske. Vi klarer ikke å hjelpe alle som trenger det, men vi har tross alt et samfunn som forsøker å hjelpe de svakeste og mest forvirrede blant oss.

Dette er ikke ei tid for å føle stolthet over det norske samfunnet. Det er ei tid for å føle sorg og fortvilelse over at vi har mislyktes i å forsvare oss mot brutaliteten. Vårt forsvar har vært det beste, mener jeg, men det er ikke tilstrekkelig. Vi må akseptere at tragedien likevel kan ramme oss, og bære sorgen som følger.

Vi trenger alle en sterk og dyp sorgprosess nå, i kongeriket Norge.

*

HÅPET OG FREMTIDA

Samfunnet trenger å løfte blikket også, når sorgprosessen tillater det. Vi har ei fremtid å ta vare på, et land med mennesker av alle avstøpninger. Vi har et ansvar for å fortsette arbeidet med å skape et samfunn som er åpent, med en nærhet av samfølelse og medfølelse.

Vårt håp er å holde fast på åpenheten og nærheten. Vårt håp er å si at ungdommen som samlet seg på Utøya i sommer, for å snakke politikk, for å møtes i flørt og glede, de gjorde det riktige; de engasjerte seg i vårt politiske system, og var villige til å ta sin del av ansvaret i folkestyret. Det er håp i at unge mennesker samles for å utdanne seg til demokrati.

Vi må tro på at nærheten og åpenheten er riktig. Troen på nære mellom-menneskelige forhold, der vi ser og støtter hverandre, og hjelper hverandre i å forbli fungerende mennesker. Troen på at åpne samtaler og politiske diskusjoner er veien fremover for samfunnet vårt, en vei tuftet på frihet, likhet og samhold. en vei som lar oss søke fredelige løsninger på våre menings-forskjeller, innenfor et politisk system vi alle deler; folkestyret.

Vår ide om Norge som et åpent samfunn, med nærhet mellom menneskene, tror jeg uttrykker vår neste-kjærlighet; vår evne til å delta i hverandres liv, ta hensyn til hverandre både i hverdagens små konflikter, og i politiske avgjørelser. Slik opplever de fleste av oss at Norge er, og det er viktig. Det gjør en forskjell. Vi trenger denne kjærligheten. Det er den som gjør oss til deltagende i den sorgen de etterlatte nå opplever. Det er den som gjør at vi opplever sorg selv også. Den er en definerende egenskap i vårt samfunn. Vi deltar i denne tragedien, med sorg og tårer, og i det viser vår kjærlighet seg.

Vi trenger å håpe, slik de drepte ungdommene på Utøya håpte. Vi trenger å holde på troen om at fri og fredelig menings-utveksling er samfunnets beste vei fremover. Vi trenger å holde fast på neste-kjærligheten.

Denne tragedien er noe vi må gjennomleve, og gråte våre bitre tårer over, men vi kan søke sammen og styrke hverandre i den. La oss gå gjennom den med en styrket tro på hva kongeriket Norge skal være. Tro, håp og kjærlighet er sterke pillarer i samfunnet vårt. La oss styrke de pillarene nå, når vi trenger dem som mest.

La oss ta hverandres hender og gi hverandre styrke til å takle denne tragedien.

*

En sang som uttrykker noe av  det jeg føler:

*

(bildene i denne posten er lånt fra Dagbladets nettsider)

Read Full Post »