Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘lokalmiljø’

Mobbing er fælt. Det gir skader som er så stygge, og som tar så lang tid å hele. I noen tilfeller blir eit menneske aldri bra igjen fra mobbinga; det sit med angst og ensomhet og jobbvansker heile livet. Dette er noe vi veit. Så eg tror vi er enige om at mobbing er eit problem som må møtes med gode tiltak, så vi begrenser skadene, og kanskje redder noen mennesker som ellers mister store deler av livskvaliteten, eller som kanskje går hen og tar livet av seg.
Men hva gjør vi? Eitt åpenbart tiltak er å ta barnet bort fra mobbe-situasjonen …
– men hvilket barn? Offeret? Mobberen?
– Hvem takler lettest å bli tatt vekk fra det kjente?
– Hvem blir sittende igjen som taper, om han/hun får straffen det er å måtte bytte skole, og gå til ein hverdag med heilt fremmede unger?
eggnavnlEg har tenkt ein del på disse tingene, og har kommet til at offeret må bli der, om ikkje foreldrene velger å flytte. Men velger dei å flytte er sannsynligvis mobbinga grov, og skadene store, så da må hjelpa følge etter det skada barnet, med ekstra ressurser og oppmerksomhet. Det er nødvendig. Nok av mobbeofre som har flytta … inn i ny mobbing på ein ny skole.
At akkurat det skjer er eit hint om hva som skjer her: barn tester hverandre. Denne testinga er naturlig. Den hjelper barn å finne ut hvem andre unger er, og hva dei står for. Men det kan bli eit problem for den som reagerer for sterkt; ungen som mangler sosiale ferdigheter og sjølregulerende redskaper; han/ho blir lett eit offer for denne testinga; ved at testinga fortsetter, fordi reaksjonene er «morsomme», og så utvikler det seg til hakking, eller til daglig og vedvarende mobbing. Det er viktig å forstå at ungene ikkje forstår hva som skjer her. Dei har problemer med å innse omfanget og skadevirkningene av sine eigne handlinger. Om testing mellom unger «tar av», må voksne inn og regulere adferda. Denne voksen-reguleringa er viktig, for den kan lære ungene hvordan dei sjøl regulerer si adferd i forhold til dette, og den kan lære ungene meir om konsekvensene av sosiale handlinger. Viktig læring!
ikonikon      Min bakgrunn for å snakke om dette er todelt …
      – eg har jobba med unger og ungdom i over tredve år
      – eg var sjøl eit mobbeoffer.
Dei siste tjue åra har eg jobba med små grupper unger og ungdom i rollespill. Da ser eg stadig denne typen testing, og eg ser stadig hvordan enkelte unger blir satt utafor. For ein som meg, som har opplevd grov mobbing på kropp og sinn, gjennom barndom og ungdomstid, og som veit hvor tøft det er å komme ut i voksenlivet uten venner eller sosiale ferdigheter …
– er det trist å sjå, sjølsagt.
Men sånn er det; unger reagerer instinktivt og brutalt på andre unger som ikkje er «på plass», på ein eller anna måte. Da er det mi oppgave som voksen å hjelpe dei med å regulere denne adferda, i mine grupper. Og det gjør eg ved å rolig insistere på at alle skal inkluderes i samspillet, på at ingen skal gis bannord over valg dei gjør i spillet, bidrag dei kommer med. Eg insisterer rolig på at ingen kan styre andre sine roller, og gir gruppa med roller utfordringer dei må stå sammen mot, at det blir imperativt for dei å nettopp å stå sammen.
I dette samspillet ligger det ein tosidig liten menneskemagi:
  1. det gir dei som står utenfor ei blankofullmakt til å utforske valg og konsekvenser, og dei får lov til å delta i samspillet på like fot med dei som er innafor. Dei har masse å lære av dette.
  2. det gir dei som er innafor muligheten til å utvikle større menneskekunnskap, ved at dei får øve seg i samspill med unger som ikkje fungerer så godt sosialt. Dei får utvikle høyere toleranse, og lærer seg å fokusere på positive muligheter i samspillet med «problematiske mennesker». Og så får dei sjå, ved sjølsyn, hvordan dette gjør at «problemene» blir mindre. Dei har masse å lære av dette.
egg
Denne formen for rolig insistering virker. Det kan ta noen år, men etter eitt eller to eller tre år kan eg oppleve at den utstøtte ungen ein dag står på trappa etter spillinga, sammen med dei andre, og snakker om hva som skjedde, og hva som kan komme til å skje neste gang …
– han/ho er med; er kommen innenfor.
Det er små suksesser, men eg veit at dette kan være avgjørende for ungen det gjelder. Det gir han/ho muligheten til å suge til seg sosiale ferdigheter i fritt samspill med andre, og på den måten lære seg noe alle mennesker desperat trenger i voksenlivet; aktiv sjølregulering og sosiale ferdigheter.
Så dette er hva eg tror vi trenger å gjøre i ein mobbesituasjon:
Vi trenger:
– å sjå til at voksne si regulering av ungenes adferd blir fiksa; mobbing blir til fordi voksne ikkje ser si oppgave som oppdragere, og feiler i å ta sitt ansvar for å regulere ungenes adferd. Om det er mobbing på ein skole, er det eit signal om at skolen (og muligens lokalsamfunnet) er eit dårlig oppvekstmiljø. Stort sett er det snakk om manglende voksenengasjement. Det må endres; lærere og andre voksne må engasjere seg positivt. Voksne kan skape positive ringvirkninger, som endrer oppvekstmiljøet.
Vi trenger:
– å sjå på hvem dei ressurs-sterke elevene er; hva slags utfordringer får dei i skolehverdagen? Har dei sosiale rollemodeller som trekker dei i positive retninger? Blir dei utfordra på oppførsel og ansvar for andre? Har dei god retning på livet, eller er dei tøffinger som utvikler eigne interne koder for å være vellykka (helgefyll, knulle først, råkøyre, osv.)? Her er er det plenty av signaler å lese, om du faktisk bryr deg om disse unge menneskene, og hva slags holdninger dei tar med seg ut i voksenlivet.
Vi trenger:
– å skape ei ressursgruppe rundt mobbeofferet/ofrene, der den mobba blir fulgt rundt av positive voksne, og etterhvert; barn, i eit samspill som er trygt og morsomt. Så vi oppretter rett og slett ei aktivitetsgruppe med spennende og morsomme ting å gjøre, som foregår i friminutter og til/fra skolen, hver dag i ein lang periode. Det gir offeret mulighet for å utfolde seg, og inngå i sosialt samspill, og det plasserer voksne som buffere mot mobbinga, der den er verst.

Mobbing er eit alvorlig problem. Det finnes mange offer for mobbing, men det er eit større problem enn «bare» ofrenes tragedier. Mobberne blir ofte tapere i dette også. Og lokalsamfunnet taper på det.

I siste instans så taper vi alle; det er ikkje godt å leve i eit samfunn der unge mennesker tar livet av seg, fordi andre har behandla dei dårlig. Da har vi mislykkes i å skape det gode samfunnet vi alle trenger. Og vi har mislykkes der det trengst mest; blant dei minste av oss; barna.

Advertisements

Read Full Post »