Mobbing

Mobbing er fælt. Det gir skader som er så stygge, og som tar så lang tid å hele. I noen tilfeller blir eit menneske aldri bra igjen fra mobbinga; det sit med angst og ensomhet og jobbvansker heile livet. Dette er noe vi veit. Så eg tror vi er enige om at mobbing er eit problem som må møtes med gode tiltak, så vi begrenser skadene, og kanskje redder noen mennesker som ellers mister store deler av livskvaliteten, eller som kanskje går hen og tar livet av seg.

Men hva gjør vi? Eitt åpenbart tiltak er å ta barnet bort fra mobbe-situasjonen …

– men hvilket barn? Offeret? Mobberen?

– Hvem takler lettest å bli tatt vekk fra det kjente?

– Hvem blir sittende igjen som taper, om han/hun får straffen det er å måtte bytte skole, og gå til ein hverdag med heilt fremmede unger?

Eg har tenkt ein del på disse tingene, og har kommet til at offeret må bli der, om ikkje foreldrene velger å flytte. Men velger dei å flytte er sannsynligvis mobbinga grov, og skadene store, så da må hjelpa følge etter det skada barnet, med ekstra ressurser og oppmerksomhet. Det er nødvendig. Nok av mobbeofre som har flytta … inn i ny mobbing på ein ny skole.

At akkurat det skjer er eit hint om hva som skjer her: barn tester hverandre. Denne testinga er naturlig. Den hjelper barn å finne ut hvem andre unger er, og hva dei står for. Men det kan bli eit problem for den som reagerer for sterkt; ungen som mangler sosiale ferdigheter og sjølregulerende redskaper; han/ho blir lett eit offer for denne testinga; ved at testinga fortsetter, fordi reaksjonene er «morsomme», og så utvikler det seg til hakking, eller til daglig og vedvarende mobbing. Det er viktig å forstå at ungene ikkje forstår hva som skjer her. Dei har problemer med å innse omfanget og skadevirkningene av sine eigne handlinger. Om testing mellom unger «tar av», må voksne inn og regulere adferda. Denne voksen-reguleringa er viktig, for den kan lære ungene hvordan dei sjøl regulerer si adferd i forhold til dette, og den kan lære ungene meir om konsekvensene av sosiale handlinger. Viktig læring!

      Min bakgrunn for å snakke om dette er todelt …

      – eg har jobba med unger og ungdom i over tredve år

      – eg var sjøl eit mobbeoffer.

Dei siste tjue åra har eg jobba med små grupper unger og ungdom i rollespill. Da ser eg stadig denne typen testing, og eg ser stadig hvordan enkelte unger blir satt utafor. For ein som meg, som har opplevd grov mobbing på kropp og sinn, gjennom barndom og ungdomstid, og som veit hvor tøft det er å komme ut i voksenlivet uten venner eller sosiale ferdigheter …

– er det trist å sjå, sjølsagt.

Men sånn er det; unger reagerer instinktivt og brutalt på andre unger som ikkje er «på plass», på ein eller anna måte. Da er det mi oppgave som voksen å hjelpe dei med å regulere denne adferda, i mine grupper. Og det gjør eg ved å rolig insistere på at alle skal inkluderes i samspillet, på at ingen skal gis bannord over valg dei gjør i spillet, bidrag dei kommer med. Eg insisterer rolig på at ingen kan styre andre sine roller, og gir gruppa med roller utfordringer dei må stå sammen mot, at det blir imperativt for dei å nettopp å stå sammen.

I dette samspillet ligger det ein tosidig liten menneskemagi:

1. det gir dei som står utenfor ei blankofullmakt til å utforske valg og konsekvenser, og dei får lov til å delta i samspillet på like fot med dei som er innafor. Dei har masse å lære av dette.
2. det gir dei som er innafor muligheten til å utvikle større menneskekunnskap, ved at dei får øve seg i samspill med unger som ikkje fungerer så godt sosialt. Dei får utvikle høyere toleranse, og lærer seg å fokusere på positive muligheter i samspillet med «problematiske mennesker». Og så får dei sjå, ved sjølsyn, hvordan dette gjør at «problemene» blir mindre. Dei har masse å lære av dette.

Denne formen for rolig insistering virker. Det kan ta noen år, men etter eitt eller to eller tre år kan eg oppleve at den utstøtte ungen ein dag står på trappa etter spillinga, sammen med dei andre, og snakker om hva som skjedde, og hva som kan komme til å skje neste gang …

– han/ho er med; er kommen innenfor.

Det er små suksesser, men eg veit at dette kan være avgjørende for ungen det gjelder. Det gir han/ho muligheten til å suge til seg sosiale ferdigheter i fritt samspill med andre, og på den måten lære seg noe alle mennesker desperat trenger i voksenlivet; aktiv sjølregulering og sosiale ferdigheter.

Så dette er hva eg tror vi trenger å gjøre i ein mobbesituasjon:

Vi trenger:

– å sjå til at voksne si regulering av ungenes adferd blir fiksa; mobbing blir til fordi voksne ikkje ser si oppgave som oppdragere, og feiler i å ta sitt ansvar for å regulere ungenes adferd. Om det er mobbing på ein skole, er det eit signal om at skolen (og muligens lokalsamfunnet) er eit dårlig oppvekstmiljø. Stort sett er det snakk om manglende voksenengasjement. Det må endres; lærere og andre voksne må engasjere seg positivt. Voksne kan skape positive ringvirkninger, som endrer oppvekstmiljøet.

Vi trenger:

– å sjå på hvem dei ressurs-sterke elevene er; hva slags utfordringer får dei i skolehverdagen? Har dei sosiale rollemodeller som trekker dei i positive retninger? Blir dei utfordra på oppførsel og ansvar for andre? Har dei god retning på livet, eller er dei tøffinger som utvikler eigne interne koder for å være vellykka (helgefyll, knulle først, råkøyre, osv.)? Her er er det plenty av signaler å lese, om du faktisk bryr deg om disse unge menneskene, og hva slags holdninger dei tar med seg ut i voksenlivet.

Vi trenger:

– å skape ei ressursgruppe rundt mobbeofferet/ofrene, der den mobba blir fulgt rundt av positive voksne, og etterhvert; barn, i eit samspill som er trygt og morsomt. Så vi oppretter rett og slett ei aktivitetsgruppe med spennende og morsomme ting å gjøre, som foregår i friminutter og til/fra skolen, hver dag i ein lang periode. Det gir offeret mulighet for å utfolde seg, og inngå i sosialt samspill, og det plasserer voksne som buffere mot mobbinga, der den er verst.

Mobbing er eit alvorlig problem. Det finnes mange offer for mobbing, men det er eit større problem enn «bare» ofrenes tragedier. Mobberne blir ofte tapere i dette også. Og lokalsamfunnet taper på det.

I siste instans så taper vi alle; det er ikkje godt å leve i eit samfunn der unge mennesker tar livet av seg, fordi andre har behandla dei dårlig. Da har vi mislykkes i å skape det gode samfunnet vi alle trenger. Og vi har mislykkes der det trengst mest; blant dei minste av oss; barna.

Read Full Post »

Liten surrealisme

Prinsen har fått månedspenger, og vi legger turen om handlesenteret, der han gjerne vil kjøpe et nytt PS2-spill, med en «eye-candy» til (et kamera som lar spilleren styre figurer ved å hoppe og fekte med armene foran skjermen til spillet).

Han finner spillet, og spør om ikke mamma kan spørre om fotogreia, men mamma vil gjerne at gutten skal lære seg slike enkle ting selv, så hun ber ham gå til disken og snakke med en ekspeditør.

Han går til disken, og viser frem spillet, og spør om han kan få kjøpe «eye-candy’en» også. Den unge ekspeditøren bak disken sier at nei, det går ikke; «For du må kjøpe et spill med eye-candy’en. Vi selger den bare sammen med et spill, ikke for seg». Og så snur han seg vekk, som om saken er avgjort.

Prinsen står der med spillet han vil kjøpe, og forstår ikke et spøtt av hva ekspeditøren mener. Har han ikke nettopp sagt at han vil kjøpe et spill da???

En annen, tydeligvis mer erfaren, ekspeditør har imidlertid oppfattet situasjonen, og kommer med det gutten trenger. Han selger både «eye-candy» og spill til den spillsugne Prinsen, og alle parter er fornøyde …

– muligens bortsett fra den absurde ekspeditøren, som har fått ødelagt den surrrealistiske bobla han skapte over disken sin.

___________________________

Og mamma? Hun smiler, og forklarer sønnen  at noen folk er rare. «Noen folk er bare rare», sier hun. Og så ler hun sammen med Prinsen, og tenker at han sikkert har godt av slike små surrealismer i hverdagen.

«God øvelse i hvor merksnodige mennesker kan være», tenker hun.

Read Full Post »

LEVE med barn

Jadda! Da var boka vår ferdigskrevet og levert til forlag! Hurra!

Anne og jeg har jobba med denne boka ei stund, og så virkelig frem til denne dagen. Nå får vi vente noen uker, sikkert til etter nyttår, før vi vet hva forlaget sier.

Håper de tar den, og at vi slipper å flikke for mye.
___________________

For dere som ikke vet det; «LEVE med barn» er ei bok Anne Nielsen og jeg har skrevet, om familieliv og barneoppdragelse. Ideen til boka ble til utfra at Anne brukte noen fortellinger fra denne bloggen i sine foredrag om oppdragelse rundt om i landet, og fikk veldig god respons på det. Så jeg har skrevet de 55 fortellingene i boka, om smått og stort i en familiehverdag, og Anne har supplert med fagkommentarer. Til sammen tror jeg dette er blitt ei bok som både viser og forteller hvordan man bygger en positiv hverdag med unger i alle aldre. Ei praktisk bok for alle foreldre og pedagoger, med andre ord.

Read Full Post »

Poden og Lesehesten steller til jul

Nå har vi vaska golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband, og vi har pynta tre’.

…

Julekveldsvise av Alf Prøysen, den fineste julesangen som finnes, og i dag er den sann. Familien har gjort det. Pappa har strevd. Mamma har ståka (og dratt ut for å handle). Guttene har lekt og sett på TV og spilt dataspill.

De lagde juleplan for noen dager siden, med både skrift og tegninger (så Poden også kunne følge med, noe han gjør med stor entusiasme), og der står alt de må gjøre før julekvelden kommer. I dag må de rydde og vaske og pynte huset, og det er de sammen om. Så nå må leken ta en pause.

Lesehesten får i oppgave å vaske kjøkken og gang-gulvene. Poden skal  rydde legoen som ligger utover gutterommet.

Poden syns der er veldig, veldig vanskelig å rydde lego aleine. Han sitter for det meste og sukker, og til sist må han bare gi opp. Slik er det nå en gang å være fem år og få ei oppgave som er for stor. Pappa ender med å fortelle Poden at om han ikke klarer det selv … ja, da kan han be noen om hjelp. Men Lesehesten vil ikke hjelpe, for han må vaske gulvet. Så da, etter litt mer hinting, får Poden spurt Pappa, som tilbyr seg å gjøre hele jobben, MEN bare dersom Poden kan hjelpe ham med noe tilbake: å bære ut en (liten) pose i søppelkassa (Pappa vet Poden klarer det). DET vil Poden gjerne gjøre! Puh!

Lesehesten må vises hvordan gulvvasken skal gjøres. men når det er gjort, jobber han stødig over de tre gulvene han får i oppgave å vaske. Han strever med ei tung bøtte, en klisseklut som må skylles og vris opp, og en lang-lang langkost. Når han er ferdig, sier han fra på sin enkle måte: Pappa, jeg er ferdig!

Og Pappa er stolt! Pappa er så stolt at han får klump i halsen. Tenk å ha en sønn som tar slike oppgaver med godvilje, selv når det er for første gang, når gulvene er uendelige og langkosten er en halv gang til så høy som ham selv … DET er virkelig en sønn å være stolt av det!

Og seinere denne julestyredagen får de to guttene i oppgave å ta ned og legge sammen klærne Mamma har hengt opp til tørk i stua. Pappa er opptatt med å støvsuge og lage julekalender til i morgen, og alt mulig annet … og da er det herlig å ha to gutter som syns det er FINT å være med å stelle til jul,! De legger sammen klær, og nå er også Poden fornøyd, for det er mye lettere å være stor femåring sammen med en storebror som spøker og ler, og gjør det hele til en lek.

Og når de er ferdige roper de ut igjen: Pappa, vi er ferdige!

Og Pappa er lutter smil og glede, og sier dette er så bra jobba at de fortjener en premie! Og så tar han dem med inn på kjøkkenet, og åpner skapet der lørdagsgodtet ligger. Der ligger nemlig også Pappa sitt hemmelige nøttegodt med sjokoladetrekk. Og det er helt NAM-NAM!

De sitter sammen i sofaen og spiser sjokoladenøtter, og Pappa ser de to guttene sine stråle. Det er julestjerner i øyene deres!

GOD JUL!

Read Full Post »

Historier fra familien

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til «LEVE med barn»-sida (se meny til venstre), om du vil.

Read Full Post »

Si unnskyld!

Pappa raper.

– Si unnskyld, sier Poden.

– Sorry, sier Pappa.

– Si unnskyld!

Poden gjentar det med høy stemme nå, som om han kjefter på et ulydig barn. Pappa skal til å si at han allerede har sagt unnskyld, men så kommer han på at nei, det har han ikke. Han sa «sorry» og det er ikke det samme. Poden skjønner ikke «sorry». Så Pappa skylder seg å utstøte det nødvendige ordet.

– Unnskyld!

Poden blir tydelig fornøyd. Han ser alvorlig opp på Pappa.

– Må si unnskyld når du raper ved bordet, vet du.

Pappa nikker og svarer at ja, slik er det. Poden fortsetter å spise cornflakes’en sin. Han er svært fornøyd med å vite slikt, og med sin dyktighet i oppdragelsen av Pappa.

…

Noen dager seinere. Pappa ser på TV. Poden sitter på gulvet og leker. Han slipper en liten rap.

– Si unnskyld, sier Pappa.

Poden ser alvorlig opp på Pappa.

– Må ikke si unnskyld nå, for jeg sitter ikke ved bordet.

Han sier det med absolutt myndighet, den myndigheten en fireåring kan utvise, når han har forstått grensene som gjelder på et av livets mange felter.

Pappa nikker og smiler, og sier at ja, slik er det. Pappa er glad over Podens intense stolthet over å mestre en av sammenhengene mellom raping og unnskyld. Og han føler seg svært fornøyd med sin oppdragelse av Poden.

Read Full Post »

Noen tanker om grenser og konflikter

Dette er en fri fortsettelse på de to artiklene «Å sette grenser for småunger» (del 1 og del 2) .

Disse artiklene er først og fremst ment for de som sliter med å sette grenser for sine unger.

.
Grensesetting kan virke veldig brutalt, særlig når det handler om å skape grenser som ikke har vært der fra første stund. Unger som er vant til å reagere med trass i konflikter, er tøffe motstandere for kjærlige foreldre. De har en trass som må overvinnes for å snu forholdet i positiv retning.

Til en viss grad er det snakk om en «kamp» mellom viljer, men denne gangen må man sørge for at det ikke blir en «skrikekamp». Konfliktene må avsluttes før de kommer ut av kontroll, slik at du og ungen din kommer videre i hverdagen. Sett grenser, men la ikke konfliktene dominere.

Trass er ikke et personlighetstrekk, men et vanlig uttrykk for en frustrasjon ungen bærer på, gjerne på grunn av manglende grenser. Ikke straff ungen din fordi den er trassig. Gjør noe med årsaken til frustrasjonen.

Kaoskonflikter

Når grensesettingen ikke fungerer, kan unger og foreldre havne i en «kaoskonflikt». Dette er en modus der begge parter er hjelpeløse krigere i en fastlåst konflikt. Det skytes på «fienden» i alle situasjoner. Hverdagen er full av skrik og skrål, og tårer. Foreldrene har mista grepet og ungene lider. Det er ingen retning på konflikten. Den bare er der, hele tida, som et ondt monster i brystet på alle i familien.

Dette skjedde med meg også, første gang jeg oppdro et barn. Jeg hadde ikke snøring på grensesetting og positivt samvær, og feila katastrofalt i å lese dattera mi sine signaler. Når konfliktene begynte å balle på seg var jeg ikke bevisst og voksen nok til å bryte mønsteret. Som resultat blei hverdagene våre helt grusomme. Jeg var alenepappa og hjelpeløs, og grein nesten hver dag fordi det var så jævlig. Det var en lettelse når mor tok over omsorgen igjen (vi var skilt). Etterdønningene preget forholdet mellom meg og dattera mi i mange, mange år.

Men nå gir jeg altså råd til andre foreldre, og har et familieliv som er alt jeg drømte om. Det viser kanskje at det finnes muligheter for de mest håpløse av oss …

Unger i kaoskonflikt kan gå fullstendig bananas, mange ganger om dagen, med hyling og kramper og raserianfall som skremmer fanden på flatmark. Fråden kan bokstavelig talt stå av munnen på en frisk unge. Stilt overfor slikt tør mange foreldre ikke gjøre annet enn å gi etter. De har ikke noe annet valg, tror de.

Foreldre i en kaoskonflikt er like fanget som ungen sin, i et konfliktmønster som spiser grådig av alt overskudd de har. De har alle antenner ute, og forventer seg konflikt i alle situasjoner. Ofte er deres negative forventninger med på å gjøre situasjonen enda verre. I en slik konflikt må foreldrene begynne med seg selv. Søk gjerne hjelp, om du trenger det, men start med å endre din egen oppførsel. Bryt mønsteret! Skap nye hverdager! Prøv å starte hver dag, og hver situasjon, med blanke ark.

Tror du ungen din er syk må du få den undersøkt, men vær obs på at mye «gal» oppførsel kan komme fra fullstendig friske unger, som er frustrerte. Ungen har alltid en grunn for å reagere som den gjør. Den vanligste grunnen til trass og frustrasjoner er at foreldrene har feilet i grensesettingen.

Er ungen frisk har dere alltid et positivt valg: å sette tydelige grenser fra nå av.

Det gjør grusomt vondt å stramme inn grenserne i en kaoskonflikt. Ungen vil møte slikt med hele arsenalet av reaksjoner, så sterkt at det skremmer! Dere vil føle dere som svikere av deres egen unge, og vil sannsynligvis tvile på at dette har får en god utgang. «Det kan umulig gå bra! Hør som han/hun skriker da! Ungen min har det vondt! Hun/han trenger trøst!», tenker og sier foreldrene, og lengter plutselig tilbake til den trøstefulle ettergivenheten.

Trøst kan skape trass

Trøster du ungen din for mye har du et problem. Særlig om du alltid trøster en skrikende unge. Unger skriker fordi de slår seg (eller blir slått), men oftere skriker de fordi de ikke får viljen sin, i konflikt med foreldre/andre unger.

I konflikt med deg trenger ikke ungen trøst, ikke mens konflikten pågår. Da trenger ungen at du står i konflikten og gir ham/henne tydelige signaler. Selvsagt gjør det vondt for ungen å bryne seg på mamma/pappas regler og forventninger, men ungen må lære at det bare gjør vondt når reglene brytes. Når regler følges og forventinger møtes med positiv adferd, er det faktisk gøy å være sammen.

Mange foreldre trøster ungene sine inn i trass, fordi trøst i konfliktsituasjoner skaper forvirring. Mamma sier at det er galt å gjøre slik og sånn, men samtidig trøster hun, og ungen blir usikker på hva som gjelder. Den skriker kanskje mer for å finne ut av det, og så går karusellen en runde til, og mamma ender med en trassig ungen som alltid skriker når hun sier fra om noe. Ikke trøst ungen når den skriker i trass. Trøst når den skriker i smerte. Når den trasser kan du med god samvittighet behandle ungen din saklig. Du kan være varm og vennlig, men saklig, og vise din kjærlighet på den måten.

Ikke drukne deg selv i konfliktens følelser, men se fremover for deg og ungen din.

De trygge rammene handler om å bli sett og hørt, og å bli møtt med forventninger om god oppførsel. Og så handler det om positivt samvær.

Det gjør vondt å trasse foreldre, men ungen må selv få lov til å ta ansvar for det. Foreldrenes ansvar er å stoppe den dårlige oppførselen ved å være klare og konsise, og hele tida se fremover. Det er en tøff jobb å snu situasjonen, og ungen har ikke den voksnes evne til å se det hele utenfra. De voksne må ta jobben og dra ungen med seg.

Ideen er å slutte å hente nærhet i trøsten du gir under en konflikt, og heller avslutte konflikten slik at dere kan kose dere med noe etterpå. Finn gjerne og ofte på noe hyggelig når en konflikt er over. Kos er kult!

Målet: en god hverdag!

Gjennom positiv stimulering og klok rettledning, får ungen opplæring i å være sammen med andre. Når ungen begynner å fungere i det sosiale samspillet, får foreldrene mindre og mindre bruk for de «brutale» verktøyene som er nevnt i disse artiklene. I hverdagen til godt fungerende familier er de nesten helt overflødige.

Når ungen lytter til foreldrene sine, fordi foreldrene kommuniserer sine forventninger og sin kjærlighet, da blir det mye enklere å være både barn og voksne i forholdet. Ungen lærer seg også positiv kommunikasjon av dette, og begge parter kan legge skriking og kjefting til side. Familien kan begynne å snakke med hverandre; diskutere, forhandle, gi hverandre ansvar og vise hverandre respekt. Dere får ro til å skape glede i situasjoner som før var nervøse eller slitsomme.

For familien er dette helt avgjørende.
Alle tjener på det.
Det gir en hverdag full av glede, trygghet og kjærlighet!

Read Full Post »

Å sette grenser for småunger – Del 2

I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer ANDRE DEL av disse rådene. Denne delen omhandler først og fremst konkrete konsekvenser

Første del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

Å gi konsekvenser

Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag eller annen ubehagelig adferd, er det viktig å være tydelig. Ungen trenger å vite at slik oppførsel ikke er akseptabel.

Husk at unger har rett til å bli sinna når noen tramper på dem. Alle følelser er tillatt i et lite menneske. Ikke hindre ungen din i å ha helt alminnelige følelser, men la heller ikke ungens følelser styre familiens hverdag.

Si fra først. Ungen må få vite hva du forventer av den. Vær tålmodig. Ungen skal lære mye i livet, så du må regne med å gjenta visse råd og regler hver eneste dag.

Hver gang det ikke nytter å si fra, kan du bruke mer konkrete konsekvenser. Varsle dette i klare ordelag.

Bruk varsel om konsekvenser som siste verbale advarsel. Fortsetter oppførselen etter det må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Husk at konsekvensene må være gjennomførbare der og da, og at deres fremste mål er å avslutte konflikten.

Nedenfor følger eksempler på konsekvenser å bruke i noen hverdags-konflikter.

~ ¤ ~

· Skriker ved bordet. Gi tydelig beskjed: ”Ikke bråke ved matbordet”. Om ungen ikke lytter må han/hun gå fra bordet (løft ungen vekk om nødvendig). Det er vanligvis nok at ungen settes på gulvet ved siden av bordet. Ungen får bare vende tilbake når skrikingen er stoppet, og den sier unnskyld. Om skrikingen fortsetter, så send ungen til et annet rom. Sjekk innom etter noen få minutter, og spør om ungen er ferdig med å skrike, om hun/han vil si unnskyld og komme tilbake bordet. Om ungen ikke vil jenke seg så fortell at den må bli der og forlat ham/henne igjen. Dette kan gjentas mange ganger inntil ungen gir seg.

Når måltidet er over, og ungen ikke har gitt seg, kan man sette ungen til bordet igjen, og si at hun/han må spise maten sin. Om ungen ikke spiser, tas den fra bordet og får ikke noe mat (ungen din overlever å gå glipp av ett enkelt måltid, men vær obs på at ungen kanskje vil sette pris på en banan litt seinere).

· Søler med maten/spiser ikke deler av maten. Gi tydelig beskjed: «Spis pent/spis all maten». Om ungen ikke lytter, så må hun/han gå fra bordet (se over). Middagsmat: ikke spør hva hun vil ha, server all mat med selvfølgelig mine; ”Dette skal vi spise nå”.

Unger har andre smaksløker enn voksne, så ikke gi dem sterkt krydret mat. Men alminnelig mat kan småunger (og store) spise. Og det er viktig for ungen å utvide smakshorisonten sin. Da unngår man blant annet uskikken med unger som sutrer over maten de får i selskaper (da det ofte serveres tradisjonsmat eller andre spesielle retter). Unngå å falle i fella med pølser/pizza til ungene dine, mens du selv har et variert kosthold. Et variert kosthold har også varierte smaker. Allerede som fireåring kan ungen din sette pris på nye smaker, om du har hjulpet ham/henne med å finne matglede.

· Skriker/maser i butikken/cafeen/bussen. Gi veldig tydelig beskjed om at dette ikke er akseptabelt: «Nei, slutt å mase/bråke!» Om ungen ikke slutter så vis sinnet ditt (viktig å ikke bry seg om andre folk i slike situasjoner) og snakk alvorlig med ungen. Se den inn i øynene og fortell at denne oppførselen ikke er akseptabel. Forlang både god oppførsel og en unnskyldning før dere fortsetter (stopper bussen så gå kjapt ut og avslutt konflikten på holdeplassen). Går ikke dette må gi konkrete konsekvenser umiddelbart, om det går. Situasjonen kan være spesiell, og hindre konsekvenser, slik at du bare må holde ut (vær kort og kald, og la ungen drive på inntil den trøtner eller dere er hjemme).

Unger skjønner at foreldre syns det er flaut. Det bruker de, ikke fordi de er slemme, men fordi de er smarte. Din fordel er at du vet skrikende unger er vanlig, så du har ingeting å være flau for. Ta for deg ungen din uten å bry deg med de som ser på.

· Skaper scene når du skal gå fra i barnehagen. Vær tydelig: Nå skal vi gi klem fordi jeg skal gå. Om ungen fremdeles ikke vil gi hade-klem så si at: Neivel! Da får du ingen klem. Ha det fint! – og gå. Dette er en enkel og klar konsekvens. Den kan iverksettes umiddelbart. Vær hard; la ungen hyle og «nødangre» (Jeg vil ha klem likevel!!!). Du har sagt ditt og forlater den skrikende ungen (folka i barnehagen kan ta seg av det. Stol på dem).

Om ungen skriker når du skal gå, men vil ha klem, kan du klemme og gå. Klamrer ungen seg fast når dere klemmer, løsner du grepet, gir ungen over til en voksen, sier Ha det! – og går. Ikke bruk tid på å trøste for noe du ikke kan gjøre noe med. Må du på jobb så må du, og det må ungen akseptere.

· Vansker med å legge seg. Si klart fra at nå er det leggetid (altså ikke spørre, men fortelle ungen et faktum). Et luretriks er å la ungen velge mellom to alternativ som fører til det samme (at leggingen startes): Vil du gå selv eller vil du sitte på ryggen? (valget er reellt, og kan ta fokus fra leggekonflikten). Og så går man gjennom alle rutinene (ta på pysj, gå på do, tannpuss, vaske seg) og ender med å synge for ungen i senga. Så er det nattakos og slukke lys og lukke døra. Eventuell jeg-vil-ikke-legge-meg-skriking får pågå så lenge ungen blir liggende i senga.

Det finnes mange årsaker til at unger ikke får sove, men står ungen opp gjentatte ganger med Får ikke sove! eller Er tørst! – kan det godt møtes med tålmodig forklaring og ny legging: Nå er det sovetid. Gå og legg deg! Første gang en unge ber om vann, får den selvsagt vann, men etter det skal ungen rett i seng hver gang (husk å gi ungen vann før leggingen neste kveld).

· Skriker til voksne som sier fra. Sjekk at det ikke er noe galt med ungen, Om det bare er trass fra ungens side, må den påtales og stoppes før du sier fra igjen. Ta alltid opp igjen tråden etter en slik reaksjon, slik at ungen ikke lykkes i å fjerne fokus fra det den gjorde i utgangspunktet.

Se til at ungen sier unnskyld for det som er påtalt. Unger må lære seg å si unnskyld til både voksne og andre unger. Unnskyld er et viktig ord, og et veldig sterkt ord; for når ungen har sagt unnskyld er alt greit. Da er det greit, kan du si når ungen ber om unnskyldning (og kanskje kan du gjenta hvor dumt det var å gjøre slik). Husk også at du kan be om unnskyldning selv også, om du har gjort ungen din urett.

· Sier ikke unnskyld for overtramp. Ta ungen fysisk ut av situasjonen, vis at du reagerer (f.eks. med sinne), sett deg ned med ungen og forklar at dette er dårlig oppførsel, og at unnskyld er en enkel ting å si, og at alle må si unnskyld når de gjør noe galt eller noe som får andre til å bli lei seg (det trenger ikke være galt heller, bare et uhell). Ta en dialog med ungen om det som har skjedd, og hold fast på at en unnskylding er nødvendig (til den skadelidende part).

Ungen som motsetter seg irettesettelser kan bruke tid på å komme ut av det. Dere kan bli sittende lenge, ungen kan både grine og banne, men du trenger å vise ungen at mamma/pappa vet hva som er rett og galt, og vil hjelpe ungen med å forstå det. Når du har tatt en slik konfrontasjon med ungen din, er begge slitne og lei seg, så da må du passe på å gi klem og finne på noe fint å gjøre sammen. Men det må skje etterpå, når ungen har sagt unnskyld.

Snakk først

Prøv alltid å snakke med ungen før du går inn i en konflikt med den. Det beste er å stoppe helt opp, sette deg ned med ungen og snakke med den (spørre, svare, gi uttrykk for medfølelse). Kanskje trenger ungen litt ekstra oppmerksomhet, en klem eller svar på et enkelt spørsmål, før dere går videre …

Bruk gjerne humor også. Prøv å se det absurde i at ungen din vil gå ut i laussnøen med strandsandaler! Le av det, og gi ungen rett! Foreslå at dere tar med badering, slik at dere kan bade i snøen! Ja, for det er mye finere å bade i kald snø enn i varmt vann! Absurditeter som dette kan løse opp en vanskelig situasjon. Og om ungen virkelig vil bade i snøen, så hvorfor ikke? Prøv det! Ungen vil elske at dere virkelig gjør det (og kanskje hate selve snøbadingen), og dere vil ha ei fin stund når dere hutrende sitter foran ovnen og tørker dere. Det er gøy å være litt gal, og dessuten er det moro å le!

Prøv å ha det hyggelig sammen (men ikke flykt fra konfliktene).

Husk at konsekvenser først og fremst er ment som et verktøy for å avslutte konflikter, og vise vei videre, ikke for å straffe ungen din. Hold hodet klart om det kommer en konflikt der du må gi konsekvenser. Og selv om du er kjølig til ungens reaksjoner, så mist aldri kjærligheten til ham/henne av syne.

Kjærligheten er viktigere enn alt annet.

____________________________

Kona mi, Lise, har vært med å skrive disse to artiklene om grensesetting. Hun er et fantastisk menneske, med høy integritet og en intuitiv forståelse for hva unger trenger.

Read Full Post »

Å sette grenser for småunger – Del 1

Jeg har arbeidet med unger i veldig, veldig mange år, og oppdratt noen selv også. I romjula skreiv jeg ned noen enkle råd til foreldre som sliter litt, et destillat av innsikten jeg har fått gjennom årene. Det handler om hvordan du setter grenser og gir konsekvenser. Her kommer FØRSTE DEL av disse rådene.

Andre del finner du HER.

Du finner også en fri fortsettelse av disse artiklene HER.

~ ¤ ~

· Gi ungen enkle, klare regler: kle deg etter været, spis maten din, legg deg når det er leggetid, oppfør deg pent i butikken og hos andre, si unnskyld når du gjør noe galt, hør etter når voksne sier stopp, hør etter når andre barn sier stopp.

Dette er regler som alle alminnelige barn kan forstå og følge, men foreldrene er ansvarlige for informasjon og innlæring. Ikke skyld på ungen din om du ikke får det til. Ungen har ikke dårlig oppførsel fordi den er trett eller sulten eller har vondt i lilletåa. Trette barn vil sove, sultne barn vil spise og barn med vonde lilletær vil gråte og få trøst. Det er ikke naturlig for trette/sultne/syke barn å hyle og kaste ting i veggen.

· Følg selv klare regler: den voksne som er i en konflikt med barnet styrer den fra start til slutt. Den voksne som først kommer til hjelper og trøster. Når en konsekvens loves må den alltid gis, om ikke ungen lytter. Når en konsekvens iverksettes må ungen få oppleve den på kroppen, før ungen får komme «tilbake i varmen».

Unger ønsker alltid unngå virkelige konsekvenser, og vil som oftest forsøke å «nødangre» når du iverksetter konsekvensene. Ta ikke hensyn til slik «anger». Ungen må lære at det eneste som nytter er å lytte før konsekvensene kommer.

· Praktiser likestilling i forhold til ungen: far og mor er likestilte når det gjelder å skjenne, å gi nattaklem og å trøste. Det er oftest pappa som havner i bakleksa med dette, og det er viktig å unngå slike tendenser ved å insistere på at begge foreldre er fullverdige trøstere, skjennere og eventyrfortellere (også pappaer kan lære slikt). Det er viktig at både pappa og mamma har nærhet til ungen (om begge finnes i ungens liv).

Om ungen skriker, men insisterer på at bare mamma kan trøste (f.eks.), er det faktisk ikke så farlig med trøsten. La ungen gå uten trøst. Det er viktig å vite forskjell på unger som har det VONDT og unger som har det «vondt». Unger med VONDT tar den trøsten de kan få, umiddelbart. Husk også at når pappa gir skjenn, skal ikke mamma trøste, og omvendt. Støtt hverandre i dette!

· Vær positive og kjærlige i forholdet! De fleste foreldre elsker ungene sine og vil dem alt godt. Også grensesetting er et uttrykk for kjærlighet. Det handler om å skape rammer kjærligheten kan vokse i, og rammer som gir ungen trygghet. Gi ungen så mye positiv respons og skryt og klemmer og smil og kjærlighetserklæringer dere kan.

Den kjærligheten og gleden dere gir ungen er det viktigste innholdet i hverdagen dens, og viktig for resten av livet.

· Skap klar kommunikasjon! Bruk få ord i alle situasjoner der du forventer samarbeid fra ungen, slik at ungen vet at dette forventes. Gi informasjon i enkle klare sentinger; Nå skal du legge deg. Nå skal vi spise. Nå skal vi kle på deg. Osv.

Foreldre har en tendens til å spørre om ting: Er du ikke litt trøtt nå, vennen? (det selvsagte svaret fra ungen er NEI, ungen skjønner hva som kommer, og så starter leggekonflikten). Ikke spør om alternativene ikke er reelle. Om det protesteres fra ungen så forklar hvorfor: fordi kroppen din trenger å sove, fordi alle må spise for å vokse, fordi vi trenger klær for å holde oss varme. Unger liker at foreldre ser dem, og har en iboende respekt for voksnes fagkunnskap om livet. En protest kan være et ønske om å forstå hvorfor.

· Gi konsekvenser! Når en situasjon spinner ut av kontroll, med en trass som gir seg utslag i skriking, slag og annen ubehagelig adferd, må du si fra tydelig at dette ikke er akseptabelt. Om det ikke nytter kan du love klare og umiddelbare konsekvenser. Fortsetter oppførselen må du iverksette konsekvensene umiddelbart! Konsekvensene må være gjennomførbare der og da.

Mer om konsekvenser i hverdagslige situasjoner kommer i andre del av denne artikkelen.

· Gjør godt igjen! Unger får mye kritikk. Slik er det bare. De trenger å lære hva som er rett og galt, og god folkeskikk, og det er en prosess som tar mange år. Å få kritikk kan være ganske sårt, derfor er det viktig at foreldre «gjør det godt igjen» etterpå. Når ungen har fått skjenn eller måttet tåle en konsekvens av sin oppførsel, er det foreldrenes oppgave å gi dem positiv stimulering etterpå, slik at de opplever at mamma/pappa fremdeles er glad i dem og vil ha dem med på leken (eller på å dekke bordet, bake kake, lese bok).

Ungen din trenger å lære hvordan mennesker lever sammen i en familie, noe som er utfordrende for ungen og krever masse tålmodighet fra deg. Storesøsken trenger også en god porsjon tålmodighet innimellom. Men samtidig er dette en prosess som kan være veldig morsom også, for alle parter. Det er jo et lite menneske vi har med å gjøre, som holder på å vokse til, og det er ganske flott!

· Vær slem og urettferdig! Foreldre må finne seg i å bli oppfattet som «slemme» og «urettferdige» av ungene sine, særlig når de gir konsekvenser ungene ikke ønsker. Dette er helt naturlig, og ikke noe du kan unngå. La ungen kalle deg slem! La den si at dette er urettferdig! Av og til vil ungen ha rett i det også, men det trenger du ikke bekymre deg om. I det lange løp tjener du og ungen din masse på at du er bestemt når ungen trasser, kjølig når ungen forsøker å mase eller sutre seg til ting, sinna når ungen bryter dine grenser, og enda mer bestemt når ungen driter i advarsler. Gode foreldre er «slemme» i barnas øyne minst en gang i uka!

Når det oppstår vonde situasjoner mellom unger kan du gripe inn, men la gjerne ungene først få forsøke å løse det selv. Går det ikke så grip inn uten å bry deg så mye med hvem som har «skylda». Lytt til ungenes klager/beskyldninger/gråt, og gi dem gjerne en preken som passer. Men viktigere enn skyldfordeling mellom unger, er at voksne tar ansvar for å løse en vond situasjon.

~ ¤ ~

Ideen med grenser for småunger er å skape trygge rammer. Trygghet for en to-femåring handler om forutsigbarhet. Voksne som er trygge og tydelige er nøkkelen til et godt liv for ungen.

Denne artikkelen har to deler. Neste del vil gi konkrete eksempler på hva slags konsekvenser man gir en unge når hverdagens konflikter oppstår.

Read Full Post »