Noen sier det er lett å snakke om ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet.
For meg er det billig retorikk.
Vi trenger ikkje ha dårlig samvittighet for at våre forgjengere tok kloke valg og skapte gode samfunn for oss å vokse opp i og leve i. Det var ikkje lette valg, og dei førte til mye konflikt, men vi kom frem til noe bra her. Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet for det?
Eg har generelt lite dårlig samvittighet, men eg klarer faktisk å si unnskyld for ting eg gjør galt. Ting EG gjør. Eg kan også finne på å si unnskyld for ting VI gjør galt, som nasjon, men i det halve århundret eg har levd, har det vært fint lite å si unnskyld for i så måte.
Likevel; ein ting skammer eg meg over her i Norge, og det er vår behandling av asylsøkere. Den vil eg gjerne si unnskyld for. Det finnes ingen gode grunner til å holde folk fanget i eit ikkje-liv i mange, mange år. Det finnes ingen gode grunner til å vise ut unger, med foreldre, som har levd i landet vårt mesteparten av livet sitt, som går på skolen, har venner og drømmer om ei fremtid i landet sitt. Det er stygt å vise ut unger som lever her, og høyrer til her. Eg ser ingenting godt i det, og finn ingen unnskyldninger for sånn oppførsel. Den politikken er noe eg gjerne vil endre.
Og det meir å sette fingeren på også. Det veit vi. Norge er ikkje perfekt. Det er eit samfunn som heile tida må skapes på nytt.
Men eg ser ingen grunn til å si unnskyld for at vi tror på nødvendigheten av ytringsfrihet. At vi forsvarer den. Ytringsfriheten er nødvendig i eit samfunn med folkestyre, nødvendig og viktig. Det lar oss blant anna diskutere samfunnet vårt, og velge politikere som står for ein god politikk.
Eg tror på nødvendige begrensninger i ytringsfriheten også. Og eg tror på å stå til ansvar for ytringene sine; å bli stilt spørsmål om det ein sier, og å måtte svare for seg. Og eg tror på mennesker som trekker tilbake det dei sier, som skifter mening, når dei skjønner at dei har sagt eller trodd noe galt. Og eg tror på å straffe dei som misbruker ytringsfriheten til å ramme svake/utsatte grupper eller individer på ondsinnede måter.
Eg tror IKKJE på mennesker som hisser seg sjøl og andre opp over ytringer om religion, og er villige til å drepe for den. Eg tror ikkje på flaggbrenning. Eg tror ikkje på hatets apostler. Eg tror ikkje på mennesker som forringer andre menneskers verdi, som demoniserer andre, og som med det bereder vegen for voldelige aksjoner.
Eg veit at religionen kan gjøre nettopp dette, og eg syns alle religioner fortjener kritikk for at det finnes ei ond skyggeside i tilbedelse. Når du gir deg over til «Guds vilje», som mange troende gjør, blir du eit lettere offer for hatefulle agitatorer som bruker «Guds vilje» til å skape hat og ufred.
Dette har vi sett gang på gang. Mennesker dreper i Guds navn, i Allahs navn. Det er trist. Særlig blir det trist når eg veit at det store fleirtallet religiøse mennesker holder Gud i sitt hjerte som ein stor kjærleik. Dei tror på kjærleikens Gud, og finner kraft i si tro til å vise nestekjærleik. Dei har ofte noen religiøse skylapper, men i bunn og grunn er dei gode mennesker som hjelper andre mennesker og gjør godt i verda.
Men det er ikkje religionen som har skapt det samfunnet eg lever i nå. Årsaken til at dei vestlige demokratiene vokste fram var først og fremst humanismen; troen på at vi mennesker må bruke det gode i oss sjøl. Det er ein tenkning bygget på prinsipper om likeverd for alle mennesker, solidaritet mellom oss, og tankens og talens frihet. Gjennom dei siste hundreårene har disse prinsippene skapt grobunn for menneskets største vitenskapelige, politiske og sosiale fremskritt.
Når vi reagerer så sterkt på drapene i Paris, denne byen som var arnested for den franske revolusjonens prinsipper; egalité, fraternité og liberté, er det ein sunn reaksjon mot vold og fanatisme, og eit nødvendig forsvar av den humanismen som våre samfunn er bygget på.
Vi vil være mennesker
som lever i gode samfunn,
styrt etter sunne prinsipper.
Spill levende 