Ytringsfrihet

Noen sier det er lett å snakke om ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet.

For meg er det billig retorikk.

Vi trenger ikkje ha dårlig samvittighet for at våre forgjengere tok kloke valg og skapte gode samfunn for oss å vokse opp i og leve i. Det var ikkje lette valg, og dei førte til mye konflikt, men vi kom frem til noe bra her. Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet for det?

Eg har generelt lite dårlig samvittighet, men eg klarer faktisk å si unnskyld for ting eg gjør galt. Ting EG gjør. Eg kan også finne på å si unnskyld for ting VI gjør galt, som nasjon, men i det halve århundret eg har levd, har det vært fint lite å si unnskyld for i så måte.

Likevel; ein ting skammer eg meg over her i Norge, og det er vår behandling av asylsøkere. Den vil eg gjerne si unnskyld for. Det finnes ingen gode grunner til å holde folk fanget i eit ikkje-liv i mange, mange år. Det finnes ingen gode grunner til å vise ut unger, med foreldre, som har levd i landet vårt mesteparten av livet sitt, som går på skolen, har venner og drømmer om ei fremtid i landet sitt. Det er stygt å vise ut unger som lever her, og høyrer til her. Eg ser ingenting godt i det, og finn ingen unnskyldninger for sånn oppførsel. Den politikken er noe eg gjerne vil endre.

Og det meir å sette fingeren på også. Det veit vi. Norge er ikkje perfekt. Det er eit samfunn som heile tida må skapes på nytt.

Men eg ser ingen grunn til å si unnskyld for at vi tror på nødvendigheten av ytringsfrihet. At vi forsvarer den. Ytringsfriheten er nødvendig i eit samfunn med folkestyre, nødvendig og viktig. Det lar oss blant anna diskutere samfunnet vårt, og velge politikere som står for ein god politikk.

Eg tror på nødvendige begrensninger i ytringsfriheten også. Og eg tror på å stå til ansvar for ytringene sine; å bli stilt spørsmål om det ein sier, og å måtte svare for seg. Og eg tror på mennesker som trekker tilbake det dei sier, som skifter mening, når dei skjønner at dei har sagt eller trodd noe galt. Og eg tror på å straffe dei som misbruker ytringsfriheten til å ramme svake/utsatte grupper eller individer på ondsinnede måter.

Eg tror IKKJE på mennesker som hisser seg sjøl og andre opp over ytringer om religion, og er villige til å drepe for den. Eg tror ikkje på flaggbrenning. Eg tror ikkje på hatets apostler. Eg tror ikkje på mennesker som forringer andre menneskers verdi, som demoniserer andre, og som med det bereder vegen for voldelige aksjoner.

Eg veit at religionen kan gjøre nettopp dette, og eg syns alle religioner fortjener kritikk for at det finnes ei ond skyggeside i tilbedelse. Når du gir deg over til «Guds vilje», som mange troende gjør, blir du eit lettere offer for hatefulle agitatorer som bruker «Guds vilje» til å skape hat og ufred.

Dette har vi sett gang på gang. Mennesker dreper i Guds navn, i Allahs navn. Det er trist. Særlig blir det trist når eg veit at det store fleirtallet religiøse mennesker holder Gud i sitt hjerte som ein stor kjærleik. Dei tror på kjærleikens Gud, og finner kraft i si tro til å vise nestekjærleik. Dei har ofte noen religiøse skylapper, men i bunn og grunn er dei gode mennesker som hjelper andre mennesker og gjør godt i verda.

Men det er ikkje religionen som har skapt det samfunnet eg lever i nå. Årsaken til at dei vestlige demokratiene vokste fram var først og fremst humanismen; troen på at vi mennesker må bruke det gode i oss sjøl. Det er ein tenkning bygget på prinsipper om likeverd for alle mennesker, solidaritet mellom oss, og tankens og talens frihet. Gjennom dei siste hundreårene har disse prinsippene skapt grobunn for menneskets største vitenskapelige, politiske og sosiale fremskritt.

Når vi reagerer så sterkt på drapene i Paris, denne byen som var arnested for den franske revolusjonens prinsipper; egalité, fraternité og liberté, er det ein sunn reaksjon mot vold og fanatisme, og eit nødvendig forsvar av den humanismen som våre samfunn er bygget på.

Vi vil være mennesker
som lever i gode samfunn,
styrt etter sunne prinsipper.

Read Full Post »

Samfunn og rus

Øl er godt.
Vin er godt.
Det finnes ein god del drikk med alkohol i som er gode på smak. Og smaken er forskjellig.

Samtidig er alkohol ei gift. Så vi treng å være varsomme med alkoholholdige drikker. Folk kan daue av alkoholforgifting, og dei kan bli avhengige av alkoholen. Det er ikkje vakkert. Det er stygt, for dei sjøl og familien deira. Vondt. Og det skaper ein god del problemer i samfunnet. Det koster oss mykje.

Så alkohol er noe vi TOLERERER, fordi mange liker drikk det finnes i.
Og det er noe vi KONTROLLERER, fordi det er farlig.

Ein del av kontrollen er at vi ved lov utsetter unge sin alkoholdebut, sånn at unge mennesker får ein større sjanse til å komme på plass i seg sjøl, som voksne mennesker, før dei eventuelt starter å utforske alkoholens gleder, og skyggesider. Dette syns dei fleste blant oss er klok politikk.

Vi gjør det fordi unge mennesker er sårbare, og lettere tar dumme valg for seg sjøl. Lover om aldersgrenser er ein måte å regulere adferd på som samfunnet er tjent med, og som gjør det lettere for foreldre å holde ungdommen i huset tilbake i forhold til utprøving av farlige substanser. Samfunnet setter rammer fleirtalet er einige om er gode, sånn at hver enkelt av oss lettere kan ta gode valg.

Men alt er likevel ikkje rosenrødt. Vi drikk. Vi blir brisne. Vi blir fulle. Mange blir skitfulle og støyende. Noen blir ubehagelige, aggressive, voldelige. Rusen får mange til å vise eit stygt ansikt.

Unger opplever foreldre som skifter personlighet, som blir irritable, sløve, rasende for ting dei ellers smiler av. Trygge foreldre blir uberegnelige. Mange voksne tek valg som fører dei ut i avhengighet. Det kan få både økonomisk, sosial og personlig ruin som resultat; hus må selges, familier går i oppløysing, viljestyrke og sjølkontroll svekkes, talenter sløses vekk.

Samfunnet kan hjelpe oss, men vi er mennesker med fri vilje, og må få lov til å ta våre eigne valg. Og som mennesker kommer vi med feil og svakheter. Vi tek dumme valg.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Som samfunn tar vi stadig politiske valg; vi beveger oss heile tida i spennet mellom forskjellige hensyn. Å ta vare på hverandre. Å gi hverandre rom til å velge. Å gi hverandre rom til personlig utvikling. Å skape gode arenaer for menneske-møter. Å lage samfunns-rammer som gir flest mulig gode liv. Inkludert det å hjelpe folk på beina igjen når dei har feila, snubla, opplevd ulykke.

Eg er takknemlig for at eg er født i Norge. Alt er ikkje rosenrødt her, men det er eit rikt og fredfullt land å bu i. Eg ser samfunnsutviklinga her i landet, og i andre land, og ser at valga vi tek har stor betydning for enkeltmennesker. Dei som trur at politikere ikkje gjør noen forskjell, tek fullstendig feil. Våre valg, og dei politikerne vi velger, er med på å skape livet og samfunnet vårt hver dag. Det er viktige valg.

Eg ønsker eit romslig samfunn, der vi har;

• rom til å møtes
• rom til å velge
• rom til å vokse
• tryggleik om at folk vil hjelpe når vi går på trynet

Eit romslig samfunn, der mennesker er likeverdige, støttende og frie.

Read Full Post »

Hva fyller vi «Norge» med?

Flyktninger er en positiv ressurs for landet vårt, mener jeg. Men de kommer fra fryktelige forhold, og trenger hjelp for å bygge seg et liv her. Vår evne til å gi denne hjelpen kan drukne i regelrytteri. En sak i Drammen nylig har vist dette i grelle farger. Fem barn får sitte og sulte fordi foreldrene har flyttet fra en kommune uten jobbtilbud, til Drammen, for å bygge seg et liv der. Men de nektes sosialhjelp, og får beskjed om å flytte tilbake til bygda de var.

Når «regler» med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg «regler» som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

«Vi stiller oss solidarisk med de som lider» – uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

«Norge» er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
– å fylle begrepet «Norge» med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
– å gjøre «Norge» til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
– å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen «Gud signe Noregs land» av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
– for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

a)	å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

b)	bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Read Full Post »