Ytringsfrihet

Noen sier det er lett å snakke om ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet.

For meg er det billig retorikk.

Vi trenger ikkje ha dårlig samvittighet for at våre forgjengere tok kloke valg og skapte gode samfunn for oss å vokse opp i og leve i. Det var ikkje lette valg, og dei førte til mye konflikt, men vi kom frem til noe bra her. Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet for det?

Eg har generelt lite dårlig samvittighet, men eg klarer faktisk å si unnskyld for ting eg gjør galt. Ting EG gjør. Eg kan også finne på å si unnskyld for ting VI gjør galt, som nasjon, men i det halve århundret eg har levd, har det vært fint lite å si unnskyld for i så måte.

Likevel; ein ting skammer eg meg over her i Norge, og det er vår behandling av asylsøkere. Den vil eg gjerne si unnskyld for. Det finnes ingen gode grunner til å holde folk fanget i eit ikkje-liv i mange, mange år. Det finnes ingen gode grunner til å vise ut unger, med foreldre, som har levd i landet vårt mesteparten av livet sitt, som går på skolen, har venner og drømmer om ei fremtid i landet sitt. Det er stygt å vise ut unger som lever her, og høyrer til her. Eg ser ingenting godt i det, og finn ingen unnskyldninger for sånn oppførsel. Den politikken er noe eg gjerne vil endre.

Og det meir å sette fingeren på også. Det veit vi. Norge er ikkje perfekt. Det er eit samfunn som heile tida må skapes på nytt.

Men eg ser ingen grunn til å si unnskyld for at vi tror på nødvendigheten av ytringsfrihet. At vi forsvarer den. Ytringsfriheten er nødvendig i eit samfunn med folkestyre, nødvendig og viktig. Det lar oss blant anna diskutere samfunnet vårt, og velge politikere som står for ein god politikk.

Eg tror på nødvendige begrensninger i ytringsfriheten også. Og eg tror på å stå til ansvar for ytringene sine; å bli stilt spørsmål om det ein sier, og å måtte svare for seg. Og eg tror på mennesker som trekker tilbake det dei sier, som skifter mening, når dei skjønner at dei har sagt eller trodd noe galt. Og eg tror på å straffe dei som misbruker ytringsfriheten til å ramme svake/utsatte grupper eller individer på ondsinnede måter.

Eg tror IKKJE på mennesker som hisser seg sjøl og andre opp over ytringer om religion, og er villige til å drepe for den. Eg tror ikkje på flaggbrenning. Eg tror ikkje på hatets apostler. Eg tror ikkje på mennesker som forringer andre menneskers verdi, som demoniserer andre, og som med det bereder vegen for voldelige aksjoner.

Eg veit at religionen kan gjøre nettopp dette, og eg syns alle religioner fortjener kritikk for at det finnes ei ond skyggeside i tilbedelse. Når du gir deg over til «Guds vilje», som mange troende gjør, blir du eit lettere offer for hatefulle agitatorer som bruker «Guds vilje» til å skape hat og ufred.

Dette har vi sett gang på gang. Mennesker dreper i Guds navn, i Allahs navn. Det er trist. Særlig blir det trist når eg veit at det store fleirtallet religiøse mennesker holder Gud i sitt hjerte som ein stor kjærleik. Dei tror på kjærleikens Gud, og finner kraft i si tro til å vise nestekjærleik. Dei har ofte noen religiøse skylapper, men i bunn og grunn er dei gode mennesker som hjelper andre mennesker og gjør godt i verda.

Men det er ikkje religionen som har skapt det samfunnet eg lever i nå. Årsaken til at dei vestlige demokratiene vokste fram var først og fremst humanismen; troen på at vi mennesker må bruke det gode i oss sjøl. Det er ein tenkning bygget på prinsipper om likeverd for alle mennesker, solidaritet mellom oss, og tankens og talens frihet. Gjennom dei siste hundreårene har disse prinsippene skapt grobunn for menneskets største vitenskapelige, politiske og sosiale fremskritt.

Når vi reagerer så sterkt på drapene i Paris, denne byen som var arnested for den franske revolusjonens prinsipper; egalité, fraternité og liberté, er det ein sunn reaksjon mot vold og fanatisme, og eit nødvendig forsvar av den humanismen som våre samfunn er bygget på.

Vi vil være mennesker
som lever i gode samfunn,
styrt etter sunne prinsipper.

Read Full Post »

Spåmannen hjelper Nicolas

Nicolas sa dette: Jeg har et godt forhold til mamma! Er en flinkis, er utadvendt og er veldig bekymret for min vaklevorenhet i det amerikanske presidentvalget! Hvilken presidentkandidat skal jeg støtte???

Spåmannen svarer:

Din personlighet tilhører stjernetegnet Flåkjeften, Nicolas. Personer i dette stjernetegnet kjennetegnes ved en enorm vilje til å flå seg selv og alle andre. De mener blikket er vesentlig, og tror på synspunktenes evne til å lyse opp det store mørke som omgir oss. Samtidig er åndelig nakenhet et sterkt ideal hos flåkjeften. Dette idealet fører til mye smerte, både på det personlige plan og i flåkjeftens forhold til virkeligheten.

Virkeligheten er ofte ikke naken nok!

Ah, fremtida! Å se i fremtida til en flåkjeft er virkelig «gefundenes fressen» (rein åndelig fråtsing). Flåkjeften Nicolas er intet unntak. Men det ville ta for mye plass å dvele ved alle sider av denne personlighetens mangesidige fremtidsliv. La meg derfor fatte meg i korthet, og dvele kun ved de fysiske utslag av hans ville liv. For her er det sannelig nok «ghost in the machine» for en hel hær med dørbankere fra Jehovas Vitner!

Weltsmertz, her kommer vi!

.

Jeg tror ikke på sykdom som Guds straff over mennesker som ikke skikker seg, Nicolas, og jeg ser heldigvis ingen spedalskhet i di fremtid. Men jeg ser flere typer befriende hjernedød, deriblant en oppsiktsvekkende svekkelse av de seksuelle lystsentrene. Befriende!

Og jeg ser en arm som slett ikke vil løfte skjea til munnen når det skal spises grøt. Det er faktisk snakk om en ømhetens revolusjon fra armens side, Nicolas. Å ha armer som føler ømhet for vertsorganismen er egentlig ganske flott, når du tenker over det. Tenk over armens ømhet for deg selv, Nicolas, og gjør noe fint for den.

Jeg ser også at det venstre øret vil få en sentral posisjon i ditt fremtidige tankeliv, kanskje fordi det begynner å vokse ukontrollert straks du passerer midtpunktet i livet, Nicolas. Det vil vokse til blomkålaktige proporsjoner, og skape et voksbelagt vakuum som suger til seg mesteparten av hjernen din. Men med hjernen i øret vil du faktisk bli langt lykkeligere enn du er nå, Nicolas, ikke minst fordi det vil føre til større bevissthet om lydens rolle for ditt fysiske velvære. Av den grunn vil du også insistere på å bare snakke russisk, fordi det rett og slett er umulig for deg å oppnå full lykke på et annet språk. Dette vil selvsagt føre til en del konflikter i familien, men du vil overleve det også, Nicolas, fordi din lykke til slutt vil bety mer for dem enn at de forstår hva du sier (de har i grunnen aldri vært særlig opptatt av å forstå deg). Du vil holde en rørende tale på russisk ved din eldste sønns konfirmasjon (simultantolket for din sønns skyld), og vil utgi ei lite kjøpt, men kritikerrost, plate sammen med visesangeren Jørn Simen Øverli (som også er lykkelig på russisk).

Hemoroider er omgitt av mye latter og glede, Nicolas, men du vil feile i å se humoren i perlene som detter ut av rumpa di og gjør vanlige sittestillinger vanskelige. Det vil gi deg et aktivt liv. Du vil være på beina både seint og tidlig, og vil løpe mye mer enn før.

Men jeg ser også en urovekkende rykning i din høyre ringfinger. Det kan hende dette er et rent nevrologisk problem, men jeg kan ikke fri meg for å tenke at det kan være en liten åndebesettelse, en aldri så liten «ghost in the machine«. Men du vil være gammel når det skjer, Nicolas, så det er langt frem. Du har god tid til å forberede deg på ringfingerens skavank.

Du vil dø av fysiske årsaker, Nicolas. En voldsom øreverk vil ta kverken på deg, en verk som får hjernen til å renne ut som grønt puss fra øret. Det vil være en langsom og pinefull død, men du vil finne stor trøst i smerten, Nicolas, for den vil klare tankene etterhvert som de renner ut. Jada, det er stor trøst i å være klartenkt!

Men i en annen dimensjon …

– vil du møte Gud.

Og du vil føle deg utvalgt når Gud forteller at han vil gjenføde deg som elefant! Du blir litt overraska over at Gud tror på reinkarnasjonen, men forstår umiddelbart at når Gud gjør det, ja da er det selvsagt slik. Og da blir du overrasket på ny, over hvor lett du tror på Gud og hvor enkelt livet er når du gjør det. Du går derfor til ditt nye liv som elefant med stor entusiasme!

Men i den dimensjonen er du slett ikke overrasket over at Gud faktisk eksisterer! Neida! Akkurat det er helt greit, i akkurat den dimensjonen.

Det skal vise seg å bli et vendepunkt for deg å bli født på ny, Nicolas. Du vil forstå mye som var skjult for deg i ditt liv som menneske. Blant annet vil du forstå hvor dumme dyr egentlig er. Ja, de er dumme, og de trenger fast ledelse. Du vil bli lederen deres, Nicolas! Snabelkongen over alle!

Når istida kommer (forurensning og alt det der, vet du) vil du lede elefantene og alle andre dyr i jungelen til Paradis. Der vil du få sitte med snufsende snabel og viftende ører ved Guds føtter. Gud vil klappe deg på hodet innimellom, og gi deg en maiskolbe å gnage på. Og engler vil stå klar med enorme piperensere om snabelen din blir litt tett.

Du vil være en lykkelig elefant, Nicolas!

PS: Du vil med tida innse at den amerikanske presidenten velges av det amerikanske folket, og at du ikke trenger holde med noen av dem. Denne innsikten vil løfte ei tung bør fra dine skuldre. Du vil rett og slett oppleve at livet blir langt lettere uten angst for amerikanske presidenter.

Ord for dagen:

Elefanter tråkker på alt, også på døden.

Read Full Post »

Bibelen i historiens grøft

Når jeg holder mitt foredrag; «Med syvmilsstøvler gjennom den fantastiske litteraturens historie», er Bibelen ei av bøkene jeg bruker mest tid på. Bibelen er sentral i den fantastiske litteraturen, en litteratur jeg løst definerer som bestående av fortellinger med egne virkeligheter eller med en virkelighet som er «utvidet» (f.eks. med guder). Moderne fantasy (Tolkien, Donaldson, Martin, osv.) er selvsagt en del av denne litteraturen, og tar i stor grad opp i seg det sentrale spørsmålet i Bibelen:

Hva er/gjør godt, og hva er/gjør ondt?

Det samme spørsmålet er sentralt i all rollespilling, en moderne kunstform vokst frem i forlengelsen av moderne fantasy. Der er konsekvenser av spillernes valg en viktig del av spillmetoden. Det gjør rollespillene godt egnet til å ta opp moralske dilemmaer.

Det er fremdeles noen som «tror» på Bibelen (setter «tro» i hermetegn, siden så mange tror så mye forskjellig om den samme teksten). Grunnen til denne «troen» er forskjellig. Slik jeg ser det skyldes den stort sett tre ting:
– tradisjon: jeg er vokst opp med tro
– sosial søken: kristne er hyggelige
– moralsk søken: jeg trenger leveregler

Av disse tre er det moralske elementet mest interessant, siden det har et fokus på det jeg mener kristendommen (og andre religioner) bærer med seg av positivt innhold: gode råd for hvordan du lever et godt liv.

Uten budene og dydene og dødssyndene ville kristendommen vært et tomt skall rundt ingenting. I vår tid er den et skall rundt noe vi like gjerne kan praktisere uten trosbekjennelsen. Vi skaper vår «hverdagsmoral» med elementer fra flere kilder. Vi får det inn gjennom oppdragelsen, selvsagt, gjennom samvær med venner/familie, i diskusjoner rundt tidens temaer og gjennom det vi leser. Noen kilder er kanskje mer overraskende enn andre, for eksempel moderne fantasyromaner og rollespill.

Det finnes fiksjon som bare skummer overfalten, selvsagt. De utnytter kampen mellom godt og ondt til å skape enkle dramatiske universer. Det er tydelig inspirert av Bibelen, men er altså litt for enkelt. Men mye moderne fantasy går dypt i sin tenkning rundt moralske spørsmål, og tar opp tøffe moralske dilemmaer der svaret ikke kan gis i svart/hvitt. De seriøse fantasiene handler altså om hvordan å være et godt menneske i gråsonene der de fleste moralske valg tas. Når fantasy treffer så mange er det nettopp fordi dette er kjernen i kristendommen, og i alle andre religioner. Dette er også kjernen i rollespillet. Unge rollespillere er flinke til å utvikle sterke moralske holdninger. Det skyldes at rollespillene i så stor grad er fokusert på valg og konsekvenser i utfordrende situasjoner. Altså: øving i krisehåndtering; situasjonene da vår moralske ryggrad blir satt på prøve.

Fantasyromaner og rollespill kan altså bidra sterkt til en moralsk dannelsesprosess. De gir leseren/spilleren del i intuitive og seriøse diskurser rundt etikk og moral, diskurser som muliggjøres fordi handlingen foregår utenfor vår virkelighet. Ja, dette er viktig (og muligens grunnen til at Bibelen har hatt så stor suksess også). I fantasiens late-som-landskap er vi faktisk fri fra moderne relativisme og kynisme, og kan tumle med de store moralske spørsmålene. I virkelighetens verden mangler den offentlige samtalen denne diskursen i stor grad. Den er smittet av sin forbindelse til kristendommen. Kirka har vært sentral i den moralske diskursen før, men nå er kirka uten autoritet, og den moralske diskursen ligger i kuvøse på bedehusene. Det har oppstått et tomrom i den offentlige samtalen.

Dyktige forfattere og spillskapere fyller dette tomrommet med sterke fortellinger om mennesker i knipe, der konsekvensene av deres valg males med stadig skarpere blikk. Tilfanget av forfattere som gjør bruk av fantasysjangerens sterke arketyper og fristilte fortellersertifikat, blir stadig større. Det samme gjelder for rollespill: nåtidige spillskapere skriver stadig mer poengterte rollespill, der dilemmaene får stadig større moralsk tyngde.

Det gjør at fantasyromaner og rollespill blir stadig mer interessante. De er viktige elementer i et moderne samfunn.

__________________________________

PS: Gud er på en måte ikke med i ligningen i det hele tatt, annet enn som en teoretisk størrelse. I fantasy og rollespill er Gud like mye et fabeldyr som dragen, enhjørningen og Djevelen. Personlig syns jeg verden blir et bedre sted av at det er slik.

PPS: skrev dette fordi jeg leste denne bloggposten: Dåren Dawkins og «Svar skyldig»

Read Full Post »

Jeg forklarer min Gud

Dette er et forsøk på å forklare min Gud. Jeg håper du blir med meg når jeg nå forteller historien om hvordan min Gud ble skapt og hva min Gud er, og at du ved slutten av historien forstår betydningen av mitt håndverk.

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

– Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

– Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

– Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

Read Full Post »