I anledning Arbeiderpartiets landsmøte …

The world of today is in a serious political crisis

Wealth and resources are unevenly distributed. Uneven to the degree that it is becoming a great problem.
A great many people are distressingly poor, even when they are doing a full days work, each and every day.
A selected few are absurdly rich. They lay claim to («own») most of the wealth and resources of the earth.
It cannot continue like this.
No.
We have a political system that have made it so. It is not a «natural» state of affairs.
We may change it.
Change is hard, and challenging in so many ways, but …
– CHANGE IS POSSIBLE
One of the most central concepts of society, is how we distribute the wealth made by our work. To me it is quite obvious that the men and women involved in creating the wealth should have their fair share of it, so they are able to live good lives.
it makes sense, don’t it?
But alas; the world of today makes little sense.
When one man, on the top, takes too much, most people under him suffers for it. They suffer for the injustice, and for the lack of money to pay for what they need; food, water, clothes, a decent house.
It is so blatantly unfair that men and women working long days, do not have enough to get by. In any sound society a working soul will have a decent pay, and a good life.
They should be rewarded for the effort, for their effort is what makes the wheels turn in society.
Agreed?
Good leadership should take care to reward all members of society, and to take care of the weak amongst us.
One way to take care of the weak, is to enable most people to take care of their own.
To do that, you have to give them the resources to cope.
And that comes back to giving them a decent pay for the work they do.
It is, actually, dead simple!
How come we have messed it up so massively???
In my lifetime I have seen the division of wealth go from bad to totally absurd. This is especially true for the US, where the absurdly rich is such a burden on society, laying claim to such a needlessly large part of the country’s wealth and ressources, making so many people suffer for it.
it is a bit dumb, ain’t it?
I do not understand politicians that argue the continuation of such a system.
I do not understand tradespeople either, when they argue for such a skewed way of distributing wealth. One person holding a lot of money, will never use those dollars as effectively as a lot of people, to buy things and services.
One man can only buy so much for himself. The rest of the money will be used to amass more money, more property, more resources. He will not do society a service by doing that, only contribute to stagnation and suffering.
I do not understand how anyone can argue that this kind of thing is good for anyone. Even the rich must see that it is unhealthy for them; they are as dependant on society as we all are.
Of course they are.
To make a special society on top of the rest of society, is not a viable solution in the long run.
It is a road towards social and political catastrophe!
No one really want that, eh?
So why don’t we change this?
Why don’t we start sharing our weath and resources in a better way?
Well … it’s like this; most people are children of their time, and do not see that other solutions are possible.

The fact is that we have other solutions at hand.
The societies of the Nordic countries have been based on a sound balance between capitalism and socialism.
It has made our countries into some of the most wealthy countries of the world.
At the same time it has made our societies more equal than most other countries.
Wealth and equality is closely linked.
To balance he power of private ventures and the state is good for a society. It is very good for the people. it is a better society to live in.
Life is fair when distribution of wealth is fair.
It is safer.
More fun.
Let us all defend the Nordic model, and develop it.
The social-democratic movement has been important to modern man.
We need it more than ever.
We need to rejuvenate it, and use it to install necessary changes.
We need to start now.
Please come and join us!

Read Full Post »

Ytringsfrihet

Noen sier det er lett å snakke om ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet.

For meg er det billig retorikk.

Vi trenger ikkje ha dårlig samvittighet for at våre forgjengere tok kloke valg og skapte gode samfunn for oss å vokse opp i og leve i. Det var ikkje lette valg, og dei førte til mye konflikt, men vi kom frem til noe bra her. Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet for det?

Eg har generelt lite dårlig samvittighet, men eg klarer faktisk å si unnskyld for ting eg gjør galt. Ting EG gjør. Eg kan også finne på å si unnskyld for ting VI gjør galt, som nasjon, men i det halve århundret eg har levd, har det vært fint lite å si unnskyld for i så måte.

Likevel; ein ting skammer eg meg over her i Norge, og det er vår behandling av asylsøkere. Den vil eg gjerne si unnskyld for. Det finnes ingen gode grunner til å holde folk fanget i eit ikkje-liv i mange, mange år. Det finnes ingen gode grunner til å vise ut unger, med foreldre, som har levd i landet vårt mesteparten av livet sitt, som går på skolen, har venner og drømmer om ei fremtid i landet sitt. Det er stygt å vise ut unger som lever her, og høyrer til her. Eg ser ingenting godt i det, og finn ingen unnskyldninger for sånn oppførsel. Den politikken er noe eg gjerne vil endre.

Og det meir å sette fingeren på også. Det veit vi. Norge er ikkje perfekt. Det er eit samfunn som heile tida må skapes på nytt.

Men eg ser ingen grunn til å si unnskyld for at vi tror på nødvendigheten av ytringsfrihet. At vi forsvarer den. Ytringsfriheten er nødvendig i eit samfunn med folkestyre, nødvendig og viktig. Det lar oss blant anna diskutere samfunnet vårt, og velge politikere som står for ein god politikk.

Eg tror på nødvendige begrensninger i ytringsfriheten også. Og eg tror på å stå til ansvar for ytringene sine; å bli stilt spørsmål om det ein sier, og å måtte svare for seg. Og eg tror på mennesker som trekker tilbake det dei sier, som skifter mening, når dei skjønner at dei har sagt eller trodd noe galt. Og eg tror på å straffe dei som misbruker ytringsfriheten til å ramme svake/utsatte grupper eller individer på ondsinnede måter.

Eg tror IKKJE på mennesker som hisser seg sjøl og andre opp over ytringer om religion, og er villige til å drepe for den. Eg tror ikkje på flaggbrenning. Eg tror ikkje på hatets apostler. Eg tror ikkje på mennesker som forringer andre menneskers verdi, som demoniserer andre, og som med det bereder vegen for voldelige aksjoner.

Eg veit at religionen kan gjøre nettopp dette, og eg syns alle religioner fortjener kritikk for at det finnes ei ond skyggeside i tilbedelse. Når du gir deg over til «Guds vilje», som mange troende gjør, blir du eit lettere offer for hatefulle agitatorer som bruker «Guds vilje» til å skape hat og ufred.

Dette har vi sett gang på gang. Mennesker dreper i Guds navn, i Allahs navn. Det er trist. Særlig blir det trist når eg veit at det store fleirtallet religiøse mennesker holder Gud i sitt hjerte som ein stor kjærleik. Dei tror på kjærleikens Gud, og finner kraft i si tro til å vise nestekjærleik. Dei har ofte noen religiøse skylapper, men i bunn og grunn er dei gode mennesker som hjelper andre mennesker og gjør godt i verda.

Men det er ikkje religionen som har skapt det samfunnet eg lever i nå. Årsaken til at dei vestlige demokratiene vokste fram var først og fremst humanismen; troen på at vi mennesker må bruke det gode i oss sjøl. Det er ein tenkning bygget på prinsipper om likeverd for alle mennesker, solidaritet mellom oss, og tankens og talens frihet. Gjennom dei siste hundreårene har disse prinsippene skapt grobunn for menneskets største vitenskapelige, politiske og sosiale fremskritt.

Når vi reagerer så sterkt på drapene i Paris, denne byen som var arnested for den franske revolusjonens prinsipper; egalité, fraternité og liberté, er det ein sunn reaksjon mot vold og fanatisme, og eit nødvendig forsvar av den humanismen som våre samfunn er bygget på.

Vi vil være mennesker
som lever i gode samfunn,
styrt etter sunne prinsipper.

Read Full Post »

Samfunn og rus

Øl er godt.
Vin er godt.
Det finnes ein god del drikk med alkohol i som er gode på smak. Og smaken er forskjellig.

Samtidig er alkohol ei gift. Så vi treng å være varsomme med alkoholholdige drikker. Folk kan daue av alkoholforgifting, og dei kan bli avhengige av alkoholen. Det er ikkje vakkert. Det er stygt, for dei sjøl og familien deira. Vondt. Og det skaper ein god del problemer i samfunnet. Det koster oss mykje.

Så alkohol er noe vi TOLERERER, fordi mange liker drikk det finnes i.
Og det er noe vi KONTROLLERER, fordi det er farlig.

Ein del av kontrollen er at vi ved lov utsetter unge sin alkoholdebut, sånn at unge mennesker får ein større sjanse til å komme på plass i seg sjøl, som voksne mennesker, før dei eventuelt starter å utforske alkoholens gleder, og skyggesider. Dette syns dei fleste blant oss er klok politikk.

Vi gjør det fordi unge mennesker er sårbare, og lettere tar dumme valg for seg sjøl. Lover om aldersgrenser er ein måte å regulere adferd på som samfunnet er tjent med, og som gjør det lettere for foreldre å holde ungdommen i huset tilbake i forhold til utprøving av farlige substanser. Samfunnet setter rammer fleirtalet er einige om er gode, sånn at hver enkelt av oss lettere kan ta gode valg.

Men alt er likevel ikkje rosenrødt. Vi drikk. Vi blir brisne. Vi blir fulle. Mange blir skitfulle og støyende. Noen blir ubehagelige, aggressive, voldelige. Rusen får mange til å vise eit stygt ansikt.

Unger opplever foreldre som skifter personlighet, som blir irritable, sløve, rasende for ting dei ellers smiler av. Trygge foreldre blir uberegnelige. Mange voksne tek valg som fører dei ut i avhengighet. Det kan få både økonomisk, sosial og personlig ruin som resultat; hus må selges, familier går i oppløysing, viljestyrke og sjølkontroll svekkes, talenter sløses vekk.

Samfunnet kan hjelpe oss, men vi er mennesker med fri vilje, og må få lov til å ta våre eigne valg. Og som mennesker kommer vi med feil og svakheter. Vi tek dumme valg.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Som samfunn tar vi stadig politiske valg; vi beveger oss heile tida i spennet mellom forskjellige hensyn. Å ta vare på hverandre. Å gi hverandre rom til å velge. Å gi hverandre rom til personlig utvikling. Å skape gode arenaer for menneske-møter. Å lage samfunns-rammer som gir flest mulig gode liv. Inkludert det å hjelpe folk på beina igjen når dei har feila, snubla, opplevd ulykke.

Eg er takknemlig for at eg er født i Norge. Alt er ikkje rosenrødt her, men det er eit rikt og fredfullt land å bu i. Eg ser samfunnsutviklinga her i landet, og i andre land, og ser at valga vi tek har stor betydning for enkeltmennesker. Dei som trur at politikere ikkje gjør noen forskjell, tek fullstendig feil. Våre valg, og dei politikerne vi velger, er med på å skape livet og samfunnet vårt hver dag. Det er viktige valg.

Eg ønsker eit romslig samfunn, der vi har;

• rom til å møtes
• rom til å velge
• rom til å vokse
• tryggleik om at folk vil hjelpe når vi går på trynet

Eit romslig samfunn, der mennesker er likeverdige, støttende og frie.

Read Full Post »

Kongen vil komme i begravelsen!

Det er sein kveld. Jeg sitter foran dataen og aner fred og ingen fare. Jeg går innom bloggen for å se om det er kommet flere kommentarer på de siste innleggene, og da får jeg sjokk!

For her står Rex Homunculus, den nyvalgte kongen over figurene på bloggen, og han sier han vil komme i begravelsen til mor mi. Og det syns jeg høres ut som en vanvittig dårlig ide! Figurene, og ikke minst denne «kongen» deres, er jo fullstendig frie for god takt og tone!

– Nei, sier jeg.

– Nei-nei-nei, det skal du ikke tenke på, sier Rex.

– Tenke på hva da?

– At vi ikke kan følge takta!

– Det har ikke jeg sagt!

– Du skrev det nettopp!

– Hæ? Vent litt nå … aah! Nei, at dere mangler «god takt og tone» betyr ikke at dere er urytmiske. Det betyr at dere mangler folkeskikk! Så dere har ingenting i begravelsen å gjøre! Dere får ikke lov å komme! Den er for ordentlige folk som vet å vise respekt for kirka og de sørgende.

– Men vi vil oppføre oss veldig bra, skjønner du, sier Rex.

– Å jasså? Hva vil dere gjøre da?

Jeg er definitivt ikke overbevist om at figurene er i stand til å oppføre seg bra, og langt fra «veldig bra».

– Vi vil danse for henne!

– Danse?

– Ja, vi vil danse en siste dans for henne, før hun drar til blogghimmelen!

– «Blogghimmelen»? Det finnes ingen blogghimmel!

Rex vifter litt med tærne, mens han ser ut som han tenker over det.

– Vet du at det ikke finnes en blogghimmel, spør han lurt.

– Ja, nå skal vi se; http://blogghimmelen.wordpress.com … ingen himmel der.

– Prøv med blogspot! Der er det sikkert en himmel!

– Javel; http://blogghimmelen.blogspot.com … nei, ikke der heller.

Rex stikker fra skjermen, og jeg puster letta ut; Han har sikkert glemt begravelsen allerede!

Men så dukker Rex opp igjen, sammen med en fremmed figur, som han presenterer som paven.

– Sankt Papa Homunculus, heter han, sier Rex Homunculus.

Det er sikkert en slektning av Rex, men det henger jeg meg ikke opp i. Det er mer oppsiktsvekkende med den andre opplysningen; at han er paven!

– «Paven»!? Hva i all verden mener du? Det finnes bare en eneste pave, og han sitter som overhode for den katolske kirka i Roma.

– Vi har vår egen! Og han sier at blogghimmelen finnes!

– Jammen, vi har jo undersøkt, og det finnes ingen blogghimmel, verken her eller på blogspot!

«Paven» kremter!

– Ja, min datasønn, men for figurer som tror finnes det en blogghimmel. Et deilig sted med fri skjermbredde og et brukergrensesnitt som opphever skillet mellom nett og virkelighet …  Amen!

– Hæ???

Rex blåser ansiktet sitt opp i størrelse, og stirrer på meg fra skjermen.

– Ikke lat som du ikke forstår!
– Det finnes en blogghimmel for de som tror!
– Det sier paven!

– Jammen, denne «paven» er jo bare en figur som ble til akkurat nå! Han vet vel ingenting!

«Paven» kremter igjen!

– Som alle figurer er jeg tidløs. At jeg er født i dag, nei der passerte vi midnatt, altså er jeg født i går … det betyr ingenting. Vi figurer eldes ikke, vi dør ikke, og derfor er det heller ikke nødvendig for oss å være «gamle» for å ha en mening … Amen!

– Ja takk du, det vet jeg allerede! Men det betyr ikke at dere faktisk vet noenting fra dag én! Dere er, unnskyld at jeg sier det, ganske tette i skjermen! Og bråkete! Og helt ute av stand til å forstå hva som er passende oppførsel! Før jul, for eksempel, når dere drev på med den der nakendansingen deres, da var det mange lesere av denne bloggen som reagerte! Jeg har fått høre at mange av dem ikke leser denne bloggen mer nå, på grunn av deres dårlige oppførsel!

Rex ser slett ikke beskjemmet ut. Han ser heller ut som en trassig pode.

– Pøh! Er nakendansing liksom GALT nå da, liksom?

– Ja, det er det! I hvert fall i offentligheten! Og det er riv ruskende galt i ei kirke!!!

– Ikke i følge vår tro!

– Hva sier du!? Er nakendansing en hellig handling i deres tro!? Glem det!!!

– Vel … det kunne vært det … kanskje …

«Paven» kremter igjen!

– Nei, vi har ikke helt funnet ut hva våre hellige handlinger er enda, men om vi valgte å gjøre nakendansing til en hellig handling, er det selvsagt at vi måtte få lov til å gjøre det her, i denne bloggen, i religionsfrihetens navn … Amen!

– Nei! Absolutt ikke! Dette er en blogg, og den er min, og jeg bestemmer hva som er lov og ikke lov her! Dermed basta!

– Det der er … vel, kanskje ikke helt … men det kunne i hvert fall vært bigami å si det der, om vi hadde nakendansing som en hellig handling! Nemlig! Din bigamiker!

– «Bigami»? Mener du blasfemi?

– Ja, nemlig … eller noe!

– Sukk! Vel, det bryr jeg meg ingenting om! Siden dere figurer er tidløse og aldri dør, har dere egentlig veldig lite i begravelsen til mor mi å gjøre. Det kan dere vel være enige i?

– Vel … kanskje … om vi gjør en avtale?

–  Hva slags avtale?

– At vi holder oss unna begravelsen, mot at du gir oss religionsfrihet …

Jeg hører på forslaget deres med forbløffelse. Hva i all verden skal figurene med religionsfrihet!? De har jo ingen gud, bare en «pave», og ingen kirke, ingen messe, ingen hellige handlinger … Det kan umulig skade å innvilge dem litt religionsfrihet …

– Greit! Det er en avtale! Dere holder dere unna alle begravelser og andre markeringer i min familie, både triste og gledelige! Og i bytte for det får dere religionsfrihet i denne bloggen. Og bare i denne bloggen! OK?

Rex Homunculus og Sankt Papa Homunculus ser på hverandre … men så kommer jeg på en forferdelig sak, og skynder meg å legge til:

– Og nakendansing får ikke være del av religionen deres! Skjønner!?

De ser på meg, ser på hverandre igjen … og så nikker de.

Greit! De går med på avtalen!

Jeg puster letta ut! ‘Visste ikke atjeg holdt pusten en gang, men du flate dataskjerm så letta jeg er! Hva hadde presten sagt om disse figurene hadde stilt opp i begravelsen, nakne og dansende? Og hva ville skjedd med bloggen min om denne nakendansingen skulle fortsatt her …

Jeg tør ikke tenke på det en gang! Puh!

_______________________________

Til dere som er nye på denne bloggen, beklager jeg hele denne posten!

Jeg sier unnskyld for fortidige og fremtidige figurposter også, i samme slengen! De gir seg sikkert ikke, og de finnes i fleng i arkivene her! Bloggen min er dessverre infisert av disse figurene! De har løsrevet seg fra meg, og valgt en egen konge, og de finner på mye galt. Dette må du være klar over når du leser denne bloggen! Jeg er dessverre bare delvis i stand til å stoppe disse figurene i deres ubendige entusiasme over det frie nettlivet!

Jeg gjør så godt jeg kan, for dere, kjære lesere!

Read Full Post »

EKSTRA! EKSTRA! Situasjonsrapport fra kroningen i går!

Dessverre var gårsdagens reportasje fra KRONINGEN av figurenes konge mangelfull. FRK hadde tekniske problemer, og fikk bare rapportert fra halve seremonien. Men i dag har vi vært så heldige å få en privat situasjonsrapport fra første del av kroningen. Den elskverdige og høyst respekterte figuren Tostomp var til stede, med sin sønn Ikkeno, og de har velvilligst latt oss låne sine opptak og bilder fra seremonien.

Opptakene gjengis som de er, uten noen redigering, slik at DU, kjære leser, kanskje kan oppleve litt av den umiddelbare glede denne store hendelsen ble møtt med.

* * *

Seremonien ble åpnet med trompyytenes inntogsmarsj!

– Hysj! Nå skal de spille!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(mumle-mumle, hviske-tiske)

– Stillhet!

– Vær vennlig å reise dere foran terminalene, i respekt for Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

– Hvem er det der?

– Hysj! Det er Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus!

– Hvorfor sprader han slik? Og hvorfor har han vimpel og gullkrone?

– Fordi han er kongen vår!

– Men vi er jo frie figurer! Det har du sagt …

– Ja, og nettopp derfor har vi valgt en konge! Skjønner du?

– Den tannglisne figuren som gliser og vinker slik … er han vår konge?

– Ja! Ikke spør så mye nå! Vi skal feire og vinke og glise tilbake, slik at kongen syns det er jævt å være kongelig!

– Hi-hi-hi!

– Hva er det du kniser av?

– Se da! Han hopper i lufta og tar vimpelen i foten! Og tissefanten hans dingler som ei kirkebjelle! Og hør som han brøler!

– Av med klærne, opp i trærne!

– Hører du?

– Ja, jeg hører, og nå må vi svare!

– AV MED KLÆRNE, OPP I TRÆRNE!!!

…

– Stillhet!

– Vær vennlig å hilse Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus med figurenes nasjonalsang! Vi synger etter melodien til B.E.Philipp, opprinnelig skrevet til sangen «Steinbrytervise» av den nasjonalromatiske figuren Henrik Wergeland! Den nye teksten er laget av figurenes nasjonalskald: Peoten!

(klapp-klapp-klapp)

– Stillhet! Vi synger nå vår nydiktede: «Figurenes nasjonalsang»! Forsanger vi være vår alles Triade Kânon, fra Figurenes blandakor!

(host, hark, kremt)

– Folk og figurer skriver i blogger,
men vi skal gi alle folk e-en sprut!
Ti mens vi synger, muntre i klynger,
fyller vi skjermen med vår saluut!

(jadda!)

– Ja, la oss hore, knulle og more,
fylle vår hverdag med vitser og hint!
Da, mens vi synger, muntre i klynger
fyller vi skjermen med spøk og med splint!

(jodda!)

– Hurra, de faller! Hvilket rabalder!
Hurra, figurer, vi vinner til sluut!
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenges all folkeskikk med en saluut!

(hoppsann!)

– Veven skal beve under vår neve;
hurra figurer, nå knaller vårt skuud!
Folk og figurer skriver i blogger,
hurra, nå jager vi folkene uud!

(host, hark, kremt)

…

– Skal vi virkelig «jage folkene uud»?

– Neida, det er bare slikt man synger!

– Men jeg har hørt at han der kongen er ganske vill, altså! Han hadde nakenbursdag like før jul!

– Hysj! Hva ER det du sier, Ikkeno?

– At han hadde naken…

– Nei! Ti stille med deg nå! Ikke snakk sånn!

– Jam…

– Hysj!

– M…

– Nei, dette går ikke! Nå går vi hjem! Du får ikke se mer på kroningen om du skal få slike ideer av det! Kom nå! Og hold munn!

(mumle-mumle)

Read Full Post »

Hva fyller vi «Norge» med?

Flyktninger er en positiv ressurs for landet vårt, mener jeg. Men de kommer fra fryktelige forhold, og trenger hjelp for å bygge seg et liv her. Vår evne til å gi denne hjelpen kan drukne i regelrytteri. En sak i Drammen nylig har vist dette i grelle farger. Fem barn får sitte og sulte fordi foreldrene har flyttet fra en kommune uten jobbtilbud, til Drammen, for å bygge seg et liv der. Men de nektes sosialhjelp, og får beskjed om å flytte tilbake til bygda de var.

Når «regler» med tvilsom gyldighet settes foran vår medmenneskelighet, er det negativt og urett. De som forvalter midlene i sosialhjelpen vår har plikt til å hjelpe der det er nød. De kan ikke lage seg «regler» som hindrer dette. Men likevel skjer det, og ledere for sosialtjenesten forsvarer det!

Norge er et land der folk selv bestemmer hvor de vil bo. Dette er i tråd med menneskerettighetene. De som driver sosialkontorene har ideer om at de skal bestemme slikt for sine klienter. Det er reint maktmisbruk, og ikke noe sosialkontorene har rett til å bestemme. De bryter faktisk med menneskerettighetene! Mange sosialklienter opplever dette, også flyktninger, og det er nedverdigende. Det finnes ingen gode grunner for slik praksis i en landsdekkende hjelpetjeneste.

Når voksne mennesker tar med seg familien sin til et sted for å se etter arbeid, finner jeg det mer enn besynderlig at sosialkontoret ikke spiller på lag med dem. Hjelp til selvhjelp må være den ideelle måten å hjelpe folk på, også for et sosialkontor. Når sosialkontorene mister målet om selvhjelp og selvstendighet av syne, og ledere for sosialkontorene ikke ser dette, er det urovekkende. Sosialsjefer som ikke ser dette burde ta sine nisseluer og gå fra lederstillingen med umiddelbar virkning. Og om denne skavanken i vurderingsevne er vanlig på sosialkontorene (jeg frykter faktisk det), burde hele byråkratiet kjøres på en beinhard omskolering.

«Vi stiller oss solidarisk med de som lider» – uttalelse fra figurene i bloggen her

Det er vår plikt som nasjon og medmennesker å gi flyktninger hjelp på deres vilkår. Ja, jeg mener det:

Gi hjelpen på deres vilkår!

La dem bestemme hva de trenger og hvordan de skal få det, innenfor de rammene vi har for slik hjelp. Slik medbestemmelse kan hjelpe folk like mye som pengene, fordi det er med å gjøre dem til frie, selvstendige og stolte medlemmer av samfunnet vårt. Det er viktig å behandle folk som verdifulle, og å møte dem med respekt.

Dette er verdier vi vil samfunnet vårt skal bygge på. Dette er holdninger som har gjort det mulig for våre forgjengere å bygge et godt land å leve i. Gjennom å møte de som trenger det mest med slike holdninger, dyrker vi disse holdningene i dem, og i oss selv. Folk som jobber med flyktninger, trygdede, syke og sosialklienter må ha disse holdningene inne. Uten en forståelse for viktigheten av verdier for folk i sårbare posisjoner, er hjelpearbeidere ikke skikka til den jobben de har.

Dette gjelder altså for flere enn flyktninger. Alle mennesker som har havnet i grøfta, uansett grunn, blir bedre mennesker av å bli møtt med respekt! Mistillit og moralisme skaper ingenting annet enn mer elendighet. Det må og skal være en del av sosialkonsulentens arbeid å nullstille seg hver dag, slik at han/hun kan møte dagens klienter med evne til tillit og vilje til respekt. Det handler om å anerkjenne menneskers vilje til å bedre sitt eget liv, og å spille på lag med denne viljen.

«Norge» er et begrep som brukes av mange mennesker som merkelapp på noe positivt, en samling verdier og holdninger som vi gjerne vil at resten av verden skal ta til seg (så kunne det bli fred og frihet og mindre forurensning).
Utfordringen:
– å fylle begrepet «Norge» med gode gjerninger og konstruktive holdninger.
– å gjøre «Norge» til et åpent felleskap som hjelper folk å bygge sitt eget hus.
– å forstå at samfunnet er en prosess som aldri stopper. Det bygges hver dag i våre liv.
Samfunnet skal først og fremst bedømmes etter hvordan det tar vare på de som trenger hjelp. Derfor er dette viktig for oss alle.

I sangen «Gud signe Noregs land» av Arne Garborg er syvende vers slik:

I kjærleik varm og mild me legg vår vilje til,
då veks det fram. Då får det bløma blidt,
då får det spørjast vidt og alltid standa fritt
– for naud og skam.

Kloke ord fra en av våre forfedre. La oss handle slik at de gode holdningene vokser frem, i oss og i de som trenger vår hjelp.

La oss fylle Norge

med gode gjerninger

og sterke holdninger!

____________________________

Denne posten er inspirert av en sak med sultne flyktninger i Drammen.

Lov om sosiale tjenester sier følgende:

§ 1-1. Lovens formål.

Formålet med denne loven er

a)	å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

b)	bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Read Full Post »

En utfordring for vår generasjon

En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.

Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:

Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!

For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.

For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og «betaler» ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne «ridderidealer».

Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. «Eliten» av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen «stjernesfære», og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).

Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).

På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i «det forjettede land»: i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.

Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma …

– Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så «det virker ikke på oss». Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.

– Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.

– Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).

Utfordringen er å få forbruket ned,

samtidig som vi tar vare på hverandre!

De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.

Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.

Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt

Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.

Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!

Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.

En kursendring er positivt, men utfordrende

For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.

I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.

Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!

Read Full Post »