Det skjer ting, både i alternative miljøer (der skjer det mykje rart, men noe er interessant også) og i vitenskapelige miljøer (der perspektivene begynner å vide seg ut i visse forskermiljøer). Eg har definitivt ikkje oversikt, men har forstått så mykje (blant anna gjennom personlige erfaringer) som at her er heilt nye innsikter om oss sjøl i ferd med å komme til overflata (pun intended).
Her kommer to videoer som sier litt om dette.
Åpne sinnet, og ta deg tid til å lytte …
(du kan tenke kritisk etterpå, okei?)
Først eit 50 minutters intervju med Bruce Lipton, ein biolog som har oppdaga noe heilt einestående om vår evne til å styre vårt eige liv, inkludert muligheten til å endre våre eigne gener!
Så eit 50 minutters intervju med Brandon Bays, forfatteren av boka «The Journey», som snakker om si reise til The Journey, og hvordan ho fikk den innsikta hver eineste av oss er i stand til å gjøre nytte av i våre eigne liv.
Eg håper du kan ta deg tid til å lytte til disse menneskene. Det er to mennesker som står midt i dei nye innsiktene om hva vi er, og hvilken makt vi har over oss sjøl. Dei er åpne mennesker som ikkje snakker om «positive thinking» i banal og overfladisk forstand, men om å finne ei sanning som endrer vår oppfatning av oss sjøl.
Og med «sanning» meiner eg da ikkje Den Eine Sanninga, men sanninga i at det nytter å søke etter djupere innsikt, at vi ennå veit lite om oss sjøl, og at vi faktisk har stor makt over våre eigne liv. Dette er vitenskap der den treng å være; åpen og nyfiken i ytterkanten av vår anerkjente kunnskap om verda og oss sjøl.
A poem today. In English. This text on cats and poems was written by an unknown Irish monk in the eight century. He was a student of the monastery of Carinthia, and wrote this poem in Gaelich on a copy of St Pauls Epistles.
It has been beautifully translated by Robin Flower.
Enjoy!
The Cat and I
I and Pangur Bán, my cat ‘Tis a like task we are at; Hunting mice is his delight Hunting words I sit all night.
Better far than praise of men ‘Tis to sit with book and pen; Pangur bears me no ill will, He too plies his simple skill.
‘Tis a merry thing to see At our tasks how glad are we, When at home we sit and find Entertainment to our mind.
Oftentimes a mouse will stray In the hero Pangur’s way: Oftentimes my keen thought set Takes a meaning in its net.
‘Gainst the wall he sets his eye Full and fierce and sharp and sly; ‘Gainst the wall of knowledge I All my little wisdom try.
When a mouse darts from its den, O how glad is Pangur then! O what gladness do I prove When I solve the doubts I love!
So in peace our tasks we ply, Pangur Bán, my cat, and I; In our arts we find our bliss, I have mine and he has his.
Practice every day has made Pangur perfect in his trade; I get wisdom day and night Turning darkness into light.
ADVARSEL!!! Dette er ein EXTRAGAVANCA-post! Den er full av greier! Full! FULL!!!
Brukeranvisning
Da denne posten er full av videoer, og eit moderne menneske ikkje kan forventes å bli sittende her og kikke på videoer heile kvelden, gjør du så: – sett igang alle videoer i denne posten så kjapt du kan – len deg tilbake – lytt
(nynn med om du vil, om du kan skjelne noen melodi i kaoset)
* * *
Først ein colombiansk pappa med unger (videoartist Dicken Schrader med barna Milah og Korben) som gjør ein cover av Depeche Mode, Everything Counts. Herrrlig!
Og originalen, Depeche Mode:
Og da dette er ein EXTRAGAVANCA-post …
– slenger vi like gjerne på ein video med Eva Dahlgren også:
Og ei mindre vakker låt til; Den makalösa manicken:
Og så smeller vi til med Povel Ramel og hans «Far jag kan inte få upp min kokosnöt»:
Og til slutt eit musikalsk fyrverkeri; M.A. Numminen, med hans «Kookospähkinä», eit herlig musikalsk bravurnummer:
Hallelujah! Hurra-hurra-hurra! Extragavanca!
(og pust ut)
* * *
Og så kan du kanskje ta deg tid til å sjå på denne reklamen:
Eg vil gjerne invitere meir takksemd inn i livet mitt.
Det er på tide. Eg har levd over eit halvt århundre. Eg er frisk. Eg er glad i livet. Det er på tide å kjenne takksemd over det eg har fått oppleve, det eg har nå, og det eg får hver dag. Livet er ei gave.
Eg vil gjerne takke for maten. Hver gang eg spis, vil eg takke for den maten eg får. Ein enkel takk er nok, tror eg. Det treng ikkje være ei bordbønn. Eller; det kan være den enkleste bordbønna av alle: «takk».
Eg vil gjerne takke for drikkevatnet. Å ha reint vatn i springen er ei velsigning! Å kunne drikke seg utørst hver dag er eit gode vi sjelden tenker på. Eg vil gjerne takke for dette.
Eg vil takke for det fredelige nabolaget eg lever i. Dei smilende menneskene eg møter hver dag. Dei som møter meg uten angst eller aggresjon, fordi vi lever i eit trygt land, eit trygt nabolag, eit trygt fellesskap. Eg vil gjerne takke for dette.
Eg vil takke for den kjærleiken eg får. Eg vil takke venner for deira omtanke, gode samtaler og glede. Kjærester for intimt samvær i tryggleik, sensualitet og glede. Barn for spontanitet, tillit og glede. Medreisende på trikken for deira omtanke når vi står tett sammen, når vi sit overfor hverandre og utveksler enkle smil, når dei slipp meg ut fra ei vanskelig utkøyring. Jentene på kaffebaren eg går, for deira smil, gjenkjenning, vennlige hjelpsemd, hyggelige hilsener når eg går. Fastlegen min, for å være ein rolig og stødig kar, med kunnskap, som lytter og tar meg på alvor, og snakker åpent med meg om hva han tror eg bør gjøre når eg er sjuk. Eg vil gjerne takke for dette.
Eg vil takke livet. Tida eg har hatt, dagen i dag, dette øyeblikket, og tida eg får. Eg vil takke mor og far for å ha gitt meg dette livet, og for å ha verga meg den første tida, så eg kunne vokse opp. Eg vil takke fjellene for at dei står der, og for gavene dei gir oss; leire, stein og metaller. Takk.
Eg vil takke livet som gir av seg sjøl for mi skuld;
– jorda som gir korn og grønnsaker og frukt og lin og bomull og strå og trevirke
– dyr som gir egg og mjølk og kjøtt og ull og skinn og bein og pels (og innmat; mmm!)
– mennesker som sår og høster og skaper ting for at eg skal kunne leve, eg og milliarder av andre mennesker. Eg vil takke bonden og fiskeren, håndtverkeren, syerska, tømreren og industriarbeideren.
Eg vil gjerne takke for det dei gjør.
Eg vil gjerne takke for det enkle ordet «takk». Det gjør store ting enkle; som kjærleik, liv, mat, drikke. Det gjør hverdagen bedre. Det styrker forholdene mellom oss. Det er eit godt ord, eitt av dei beste! Takk.
Eg vil gjerne takke for det sanne, det vakre og det gode.
Du kan kanskje ha glede av å høyre på denne mens du leser:
Det er ikkje lett å miste noen, ikkje lett å vere igjen, aleine.
Sorga kan være vanskelig å finne, vanskelig å leve med. Livet uten ein av våre nærmeste kan være så skremmende at vi ikkje makter å la sorga fylle oss. Vi velger ho bort, bevisst eller ubevisst.
Men kjærleik er ein del av livet. Å miste noen vi elsker er ein del av livet, og da kommer sorga, som den tunge sida av kjærleiken. Ho kommer når det skjer, eller seinere.
Sorg høyrer heime i eit liv med kjærleik.
Eg mista far min i 1979. Eg var 17 år gammel og forstod ikkje hva som skjedde med meg. Han døydde av kreft i magen. Det ringte ein lege fra sjukehuset i Lærdal og fortalde meg at far min kunne leve ei veke, eller høgst eit par måneder. Eg forstod det ikkje. Eg var ung og dum, og visste ikkje da hvor høgt eg elska pappa.
Han døydde to uker etterpå. Eg var på visitt ein gang, og såg pappa innskrumpa og rar, med tenna i eit glas på nattbordet. Han var framand for meg. Visste ikkje hva eg skulle seie, så han gjorde pinen kort for meg og bad meg vente på gangen mens han snakka med mamma. Det var siste gang eg såg han. Eg fekk aldri sagt farvel. Eg fekk aldri sagt at eg elska han.
Eg gråt ikkje over pappa når han døydde. Eg gråt ikkje når eldste søstra mi kom og holdt rundt meg, og fortalte at pappa var dau. Eg gråt ikkje ved grava eller i gravølet.
Eitt år seinere mista eg bikkja mi; Fant. Han var blitt galen, etter at pappa døydde og eg hadde dratt på folkehøgskule. Det var oss to Fant hadde knytta seg mest til i familien, så han vart farlig etter at vi forsvann. Eg ringte dyrlegen, som kom og satte ei sprøyte. Fant låg på sofaen og døydde, på ein plastsekk. Eg sat på kne ved sida av. Han sovna inn mens eg sat og holdt på han.
Der kom tårene. Eg sat der i fleire timer og skreik, over Fant og over pappa, og over det livet vi tre hadde hatt aleine året før, da pappa var separert fra mamma, før han døydde.
Eg hadde nydt det livet til fulle, i pappa sin rolige omsorg. Og no var han borte, og Fant var borte. Nå var heile det livet tapt. Sorga som kom var så sterk at eg vræla av smerte!
Ein sommer i livet traff eg ei ung og vakker kvinne. Eg var fullstendig åpen og vergelaus, uten stengsler for det som kom; denne vakre kvinna! Hjertet mitt låg åpent, og eg var i ei livskjensle som best kan sammenlignes med ein sjuåring. Ho steig inn i mitt liv så lett og sjølsagt at eg knapt forstod hva som skjedde, eller hvordan det kunne skje.
Ho var forlova, og når det viste seg at vi hadde noe spesielt, steig ho ut igjen fra livet mitt. Det var viktig, kjente eg. Fint at vi ikkje gjorde noe gale, men lot ting skje i rett rekkefølge. Eg håpte ho ville slå opp med forloveden, og det gjorde ho. Men ho kom ikkje tilbake til meg. Ho trengte å finne seg sjøl, og hadde skjønt at ho ikkje kunne gjøre det i samliv med han. Eg var ikkje viktig i det. Det var hardt å ta.
Så kom ho til meg likevel, den hausten, og eg gleda meg over det. Vi snuste på hverandre, og mitt hjerte stod like åpent som før. Eg håpte at dette ville gå bra, men var litt redd for at det ikkje skulle gå. Og rett nok; hennar hjerte var ikkje like åpent. Ho var varsom, ny i si sjølstende, og litt skremt av mine sterke kjensler; mi sterke vilje til å satse på henne.
Så ho går fra meg. Ho forteller meg det i ein telefonsamtale etter ei spesiell helg der ho var med på ei draumereise. Søndag kveld ringer ho og seier det. Eg høyrer det på stemma hennar før ho seier ordene; at ho vil gå fra meg. Ho forteller meg at ho har kjent sin eigen styrke denne helga, og at ho har kasta av seg frykta for å stå aleine. Det var ei «aha-oppleving» forteller ho.
Og da må ho gå fra meg også, sånn at ho virkelig kan stå aleine, være sterk aleine, lære seg hvem ho sjøl er, før ho inviterer andre inn i livet sitt. Ho treng fred til å gå i seg sjøl, og til å gå den bratte vegen som fører dit ho skal. Og min sterke kjærleik, mine draumer om oss, er i vegen for det.
Ho seier noe om å ikkje såre meg, men det bryr meg ikkje. Ho har jo rett til å velge seg sjøl og sitt liv foran meg. Sånn må det jo være! Eg blir avvist, sendt vekk, støtt ut, såra. Det smerter. Sjølsagt!
Eg grin. Eg kjenner ei djup smerte over avvisninga, og sørger over tapet av muligheter som ligger i forholdet vårt. Ho er ei vakker kvinne, sterk og vakker, og eg ville så gjerne skapt ein ny familie med henne, med ei blanding av nye og gamle unger. Eg ville så gjerne bygd eit hus til familien vår, med henne. Eg ville så gjerne utforska livet, og samlivet, med henne. Eg ville så gjerne …
Men sånn vart det ikkje. Så eg grin. Det varer ikkje så lenge. Under ein time grin eg, og så er eg ferdig med det. Smerta tar slutt. Kjensla av avvisning renn ut.
Når eg legg meg den kvelden, er det med ei sterk glede over at ei kvinne eg elsker har tatt eit viktig steg i livet. Ho er på veg mot noe godt for seg sjøl. Det vil eg så gjerne at ho skal oppleve, så eg kan ikkje anna enn å glede meg over det som skjer med henne.
Eg kjenner på sorga over det vi mista, og glede over henne eg elsker. Eg kjenner at dette er to sider av samme sak; ho står i hjertet mitt i sorg og glede, samtidig.
Eg mista mamma i 2009. Ti dager før ho fylte åtti år døydde ho, på Lovisenberg sjukehus her i Oslo. Vi var samla rundt henne dei siste to vekene; alle barna og barnebarna. Vi sang for henne, prata med henne, holdt henne, lo og hjalp henne med å møte dauden; den store uvissa.
Og vi grein. Eg grein. Eg var ein annan mann nå enn da eg mista far min. Tårene kom fritt. Sorga var der, for vi visste alle at det gjekk mot slutten. Ho visste det. Vi visste det. Dødsleiet var ei nådetid for oss, der vi fekk ta farvel og vise kjærleik, ein siste gang.
Vi brukte den tida godt. Så når mamma døydde, var det med eit letta sukk. Vi gret, men vi var også letta. Vi var faktisk glade i sorga, over at vi hadde fått tid til å seie farvel, tid til å vise all den kjærleiken vi kjente for henne. Det var kjærleik i tårene.
Og når ho døde stod vi der; ved fotenden av senga hennar. Den lille familien min og eg stod der, og vi sang den vakreste vuggevisa vår for henne, for bestemor som låg i senga og var død. Vi sang for henne sjøl om ho ikkje høyrde, fordi sangen er eit kjærleikens språk som ikkje bryr seg om døden. Tonene fra strupene våre vandra sammen med henne inn i det store mørket. Sånn tok vi farvel; to alvorlige barnebarn, ei blankøyd mor, og meg; pappa og sønn, som sang med gråt i halsen.
Det var to vakre veker, det dødsleiet. Og begravinga vart fin. Fine ord vart sagt, både av prest og av familie. Og gravølet hadde allslags folk fra livet til mamma. Det var godt, og rett, og vakkert.
Eg gifte meg i 1998, med den vakreste kvinna på jorda! Bryllaupet var ein fest, ei feiring av kjærleiken.
I våres mista eg henne, etter femten års ekteskap. Eg endra meg, vart frisk, og i dei voldsomme prosessene rundt dette klarte ikkje vi å holde ekteskapet levende. Eg hadde fått noen varsler om at det kunne skje, men eg hadde ikkje forstått varslene i det heile tatt.
Når bruddet kom var det ufattelig vondt! Eg hadde gråtetokter i fanget hennar, i sofaen for meg sjøl og med henne, i senga, ute i skogen … og ho grein også. Det var vondt for oss begge. Det var vondt fordi vi elska hverandre. Vi elsker hverandre ennå, sjøl om vi er einige om at samlivet er over.
For det var noe vi klarte å gjøre midt i den voldsomme endringa, og i konfliktene den skapte; vi klarte å holde på kjærleiken til hverandre. Vi klarte å la være å bebreide hverandre for at vi ikkje lenger passa til å leve sammen. Vi gjorde sjølsagt det, men vi vart ikkje værende i ei slik bebreiding. Vi raste også, og banna, men vi vart ikkje værende i sinnet. Vi lot kjærleiken gi oss retning gjennom bruddet.
Eg hata ikkje at ho ikkje ville endre seg, eller at ho ikkje ville endre forholdet for å redde det. Ho hata ikkje at eg endra meg, eller at eg ville endre forholdet vårt. Vi såg hvor nødvendig det var for oss begge å være den vi var; eg måtte endre meg, ho måtte holde på seg sjøl.
Denne innsikten i hverandres natur, og den kjærleiken vi kjente for hverandres forskjellige natur, gjorde sorga vår vakker. Vi skiltes som venner, i respekt og kjærleik. Eg er vanvittig glad for at vi makta å gjøre det, og stolt over måten vi gjorde det på.
Vi sørger nok ennå, men vi har kjærleiken som ei bru mellom oss, og den gjør både sorga og samarbeidet om barna våre lettere.
Sorga er ei tung, men vakker, side av kjærleiken. Sorg er vakkert.
Så eg sørger. Denne gangen lar eg den tunge kjensla av sorg vare, eg vil at ho skal vare. Eg skriv denne posten for å kjenne på gammel sorg også, og tårene renn mens eg skriv, stille, her eg sit for meg sjøl. Hjertet er åpent, kjærleiken lever, eg grin over pappa og Fant, over den vakre kvinna eg aldri fikk, over mamma og eks-kona, over alle andre eg har mista; venner, kjærester, familie …
Eg vil kjenne på denne sida av kjærleiken, kjenne på sanninga som ligg i sorga, det vakre i henne, og kjenne hvor godt sorga gjør for hjertet.
Ja, for sorga gjør godt, når vi aksepterer henne som ein del av kjærleiken. Smertene vekker oss, om vi lar dei. Sorg åpner hjertet for meir kjærleik, både til den vi sørger over, dei vi framleis er sammen med, og dei vi ennå ikkje har møtt.
Eg sørger fordi eg elsker.
PS: her er ei av mine favoritt synge-damer; Sinead O’Connor. Ho synger vakkert om sorg og smerte i denne sangen; «Nothing Compares to You«, i ein video som er skjærende vakker fordi den lar henne stå så naken foran kamera.
Tårene i denne videoen er det vakreste eg noensinne har sett i ein musikkvideo.
Vis henne ditt modige hjerte, mann, vis at du våger samliv og kjærleik.
Dra sverdet, sving det, med armen i fullt strekk, sverdspissen mot himmelen.
Våg å drømme, fortell hva du vil, hva du vil skape, hva du vil i hennes liv.
Styr skipet, styr deg, styr mot henne, velg åpent farvann,
vær ein kaptein ho kan stole på.
La sjela di lyse vegen, la sjela hennar stråle inn i di, åpne for lyset i dette forholdet.
Bry deg djupt om hvor dette går, hold ikkje tilbake, vær ærlig, du vil dette, vil henne.
Gi din kjærleik uten frykt, åpne hjertet, uten angsten for å miste det du ikkje har.
Erobre denne kvinna, ta henne inn i livet ditt, opp i senga di,
inn i dei mørke skogene.
Kommer gammel frykt tilbake, engster du deg; sett ord på det, og visk det vekk.
Dette er ei ny tid, for ho, for deg, for dere, dette er starten på det virkelige livet.
Du vil sette ditt merke på henne, ho vil merke deg, det samme bumerket.
Barna dine vil smile og barnebarna vil le, over di store evne til kjærleik,
over di og hennes vilje til å starte ei ny slekt.
Du velger Den Store Kjærleiken nå, akkurat nå, og den velger deg.
Elsk allereie nå, elsk muligheten, elsk åpninga ho har gitt deg.
Nå er ho den vakreste, sanneste, beste kvinna i ditt liv,
ho du holder hellig, di Gudinne.
Du er mannen som tilber henne.
Dans som ein gud, med di gudinne!
Dans, mann, dans!
Lillebror står i skogen ein haustdag med ansiktet oppovervendt, i eit regn av gule bjørkeblader, og seier; «Pappa! Dette ønsker jeg at alle mennesker får oppleve!»
Pappa står like bortafor, ser sønnen stå i det gyldne regnet. Høyrer dei gyldne ordene. Blir så rørt at han slett ikkje tenker på å ta bilde av det.
Seinere tar pappa bilde av skogen. Og gjør Lillebror sine ord til sine: Dette ønsker eg alle mennesker får oppleve!
Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.
Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.
Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …
DEN STORE KJÆRLEIKEN
Eg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.
Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.
Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.
Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.
Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!
I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!
Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.
Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.
Mot alle odds levde eg eit godt liv.
Hvorfor?
Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.
Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».
Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv; – elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.
Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …
Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!
Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.
Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.
I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.
Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!
Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling, låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.
Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.
Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!
Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.
Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.
Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.
Det var ei fantastisk kjensle!
Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.
Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.
Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.
Eg sørger over det eg har tapt.
Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.
Hei du!
Har du kjensler? Elsker du noen? Lidenskapelig? Vennskapelig? Med ei godvilje som vil deira beste, uansett hva det har å seie for deg?
Kjenner du deg einsam? Misforstått? Skremt ved tanken på å slippe folk innpå deg? Usikker på andre mennesker, og deira godvilje?
Du er ikkje aleine. Alle mennesker har kjensler, men vi BRUKER dei på forskjellig måte. Prøv å bruke dei rett, sånn naturen har meint det, så vil du sjå at kjenslene er redskaper du kan bruke til å skape eit godt liv, for deg og andre.
Kjensler er ikkje noe nytt. Vi mennesker har hatt kjenslene med oss i titusener av år. Dei er eit signalsystem vi har utvikla gjennom generasjoner, knytta til eit sanseapparat som er langt meir nyansert og avansert enn vi vanligvis forestiller oss. Kjenslene er gode tilstander for oss, signaler vi trenger, også når dei varsler fare.
Derfor; lær å lytte til kjenslene dine!
Ta kjenslene på alvor, følg dei i hverdagen, i forholda dine, gjennom livet. Du vil snart finne ut at kjenslene fører deg både hit og dit. Det vil virke forvirrende i starten, men med den rette holdninga vil du snart lære at noen kjensler er signaler fra ein forvirra kropp, mens dei aller fleste er sannferdige signaler om verda og menneskene utenfor deg sjøl.
Dei fleste kjenslene dine er gode signaler som er verdt å lytte til; dei forteller deg gode ting om mennesker du møter. Og dei tar sjelden feil! Svært sjeldent! Det heng sammen med at kjenslene skapes i kroppen, og den har over tredve forskjellige sanser vi oppfatter andre mennesker med. Så allereie i det første møtet kan vi sanse svært mykje om eit anna menneske. Du kan stole på disse signalene, og åpne hjertet ditt for mennesker som virker gode.
Det som skjer med deg, og med mennesker du møter, når du åpner hjertet ditt for dei … er at dei åpner seg for deg. Dei vil med stor sannsynlighet møte deg med det sanne, vakre og gode du ser i dei … fordi dei oppfatter hva du ser, på eit instinktivt nivå. Dei har det samme fininnstilte sanseapparatet som du har. Dei vil møte deg positivt, fordi du tør å vise hva du kjenner for dei. Og fordi du stoler på det du ser i dei, og viser det i ord eller handling, vil dei vise fram disse sidene i seg sjøl!
Alle møter deg ikkje på denne måten, og det er ikkje alltid det varer, men veldig ofte vil du sjå at kjenslene dine; det store sanseapparatets signalsystem, har rett om andre mennesker! Jo bedre du er til å følge kjenslene dine, jo oftere vi du sjå dei gode kvalitetene i andre mennesker.
Derfor; tren deg i å følge kjenslene!
Følg med på hva som skjer når du gjør det, og juster om det trengs. Om kroppen din er forvirra fordi du har oversett kjenslene lenge, trenger du kanskje ei tid på å venne deg til ein kjenslevar levemåte igjen, men når du har gjort det, vil du sjå at kropp og sinn fungerer i perfekt harmoni.
Da vil du kanskje merke at din omgang med kjenslene dine, og andres, ikkje lenger er prega av frykt, men av åpenhet, fleksibilitet, lyst. Det vil gje deg mykje glede, og vil faktisk redusere all sorg og smerte i livet ditt.
Redsel, sorg og anna psykisk smerte kommer fra tap/avvisning. Det er naturlig å kjenne sorg over noen som dør. Det er naturlig å kjenne smerte når du dumpes. Men dei som lever lenge i sorg, dei som velter seg i smerta etter eit samlivsbrudd, er hengt opp i ideen om at dette ikkje kan skje med dei. Det er ein urealistisk ide. Slik er ikkje livet. Så aksepter kjenselene dine; la sorga komme, kjenn på smerta; dei er signaler om naturlige reaksjoner på naturlige hendelser. Sjå på kjenslene som det. Når kjenslene har fortalt deg det du trenger vite, kan du la dei renne ut av kroppen, og gå videre i livet.
Reint fysisk tar det omtrent ein time
å la ei kjensle renne ut av kroppen.
Du kan velge å la kjensla skylle ut. Eller du kan velge å styrke kjensla, sånn at ho varer. Det er viktig; du kan få kjensler til å vare, sjølsagt! Så dei GODE kjenslene kan du godt styrke, sånn at dei stadig fornyes, og fyller dagene dine.
Ei kjensle kan styrkes med tanker og anna indre fokus, med sang eller dans, eller latter, med ei god bok og ein varm kopp …
– eller i samvær, samtale og samleie med vakre mennesker.
Derfor; vær sammen med gode mennesker!
***
La gode kjensler fylle dagene dine!
Fyll kroppen med velvære og glede!
La sinnet bade i gode kjensler!
Bruk kjenslene!
Kroppens indre fyrverkeri!
Spill levende 