I anledning Arbeiderpartiets landsmøte …

The world of today is in a serious political crisis

Wealth and resources are unevenly distributed. Uneven to the degree that it is becoming a great problem.
A great many people are distressingly poor, even when they are doing a full days work, each and every day.
A selected few are absurdly rich. They lay claim to («own») most of the wealth and resources of the earth.
It cannot continue like this.
No.
We have a political system that have made it so. It is not a «natural» state of affairs.
We may change it.
Change is hard, and challenging in so many ways, but …
– CHANGE IS POSSIBLE
One of the most central concepts of society, is how we distribute the wealth made by our work. To me it is quite obvious that the men and women involved in creating the wealth should have their fair share of it, so they are able to live good lives.
it makes sense, don’t it?
But alas; the world of today makes little sense.
When one man, on the top, takes too much, most people under him suffers for it. They suffer for the injustice, and for the lack of money to pay for what they need; food, water, clothes, a decent house.
It is so blatantly unfair that men and women working long days, do not have enough to get by. In any sound society a working soul will have a decent pay, and a good life.
They should be rewarded for the effort, for their effort is what makes the wheels turn in society.
Agreed?
Good leadership should take care to reward all members of society, and to take care of the weak amongst us.
One way to take care of the weak, is to enable most people to take care of their own.
To do that, you have to give them the resources to cope.
And that comes back to giving them a decent pay for the work they do.
It is, actually, dead simple!
How come we have messed it up so massively???
In my lifetime I have seen the division of wealth go from bad to totally absurd. This is especially true for the US, where the absurdly rich is such a burden on society, laying claim to such a needlessly large part of the country’s wealth and ressources, making so many people suffer for it.
it is a bit dumb, ain’t it?
I do not understand politicians that argue the continuation of such a system.
I do not understand tradespeople either, when they argue for such a skewed way of distributing wealth. One person holding a lot of money, will never use those dollars as effectively as a lot of people, to buy things and services.
One man can only buy so much for himself. The rest of the money will be used to amass more money, more property, more resources. He will not do society a service by doing that, only contribute to stagnation and suffering.
I do not understand how anyone can argue that this kind of thing is good for anyone. Even the rich must see that it is unhealthy for them; they are as dependant on society as we all are.
Of course they are.
To make a special society on top of the rest of society, is not a viable solution in the long run.
It is a road towards social and political catastrophe!
No one really want that, eh?
So why don’t we change this?
Why don’t we start sharing our weath and resources in a better way?
Well … it’s like this; most people are children of their time, and do not see that other solutions are possible.

The fact is that we have other solutions at hand.
The societies of the Nordic countries have been based on a sound balance between capitalism and socialism.
It has made our countries into some of the most wealthy countries of the world.
At the same time it has made our societies more equal than most other countries.
Wealth and equality is closely linked.
To balance he power of private ventures and the state is good for a society. It is very good for the people. it is a better society to live in.
Life is fair when distribution of wealth is fair.
It is safer.
More fun.
Let us all defend the Nordic model, and develop it.
The social-democratic movement has been important to modern man.
We need it more than ever.
We need to rejuvenate it, and use it to install necessary changes.
We need to start now.
Please come and join us!

Ytringsfrihet

Noen sier det er lett å snakke om ytringsfriheten når man sitter i et fritt, rikt land og har fått alt servert på et gullfat gjennom hele livet.

For meg er det billig retorikk.

Vi trenger ikkje ha dårlig samvittighet for at våre forgjengere tok kloke valg og skapte gode samfunn for oss å vokse opp i og leve i. Det var ikkje lette valg, og dei førte til mye konflikt, men vi kom frem til noe bra her. Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet for det?

Eg har generelt lite dårlig samvittighet, men eg klarer faktisk å si unnskyld for ting eg gjør galt. Ting EG gjør. Eg kan også finne på å si unnskyld for ting VI gjør galt, som nasjon, men i det halve århundret eg har levd, har det vært fint lite å si unnskyld for i så måte.

Likevel; ein ting skammer eg meg over her i Norge, og det er vår behandling av asylsøkere. Den vil eg gjerne si unnskyld for. Det finnes ingen gode grunner til å holde folk fanget i eit ikkje-liv i mange, mange år. Det finnes ingen gode grunner til å vise ut unger, med foreldre, som har levd i landet vårt mesteparten av livet sitt, som går på skolen, har venner og drømmer om ei fremtid i landet sitt. Det er stygt å vise ut unger som lever her, og høyrer til her. Eg ser ingenting godt i det, og finn ingen unnskyldninger for sånn oppførsel. Den politikken er noe eg gjerne vil endre.

Og det meir å sette fingeren på også. Det veit vi. Norge er ikkje perfekt. Det er eit samfunn som heile tida må skapes på nytt.

Men eg ser ingen grunn til å si unnskyld for at vi tror på nødvendigheten av ytringsfrihet. At vi forsvarer den. Ytringsfriheten er nødvendig i eit samfunn med folkestyre, nødvendig og viktig. Det lar oss blant anna diskutere samfunnet vårt, og velge politikere som står for ein god politikk.

Eg tror på nødvendige begrensninger i ytringsfriheten også. Og eg tror på å stå til ansvar for ytringene sine; å bli stilt spørsmål om det ein sier, og å måtte svare for seg. Og eg tror på mennesker som trekker tilbake det dei sier, som skifter mening, når dei skjønner at dei har sagt eller trodd noe galt. Og eg tror på å straffe dei som misbruker ytringsfriheten til å ramme svake/utsatte grupper eller individer på ondsinnede måter.

Eg tror IKKJE på mennesker som hisser seg sjøl og andre opp over ytringer om religion, og er villige til å drepe for den. Eg tror ikkje på flaggbrenning. Eg tror ikkje på hatets apostler. Eg tror ikkje på mennesker som forringer andre menneskers verdi, som demoniserer andre, og som med det bereder vegen for voldelige aksjoner.

Eg veit at religionen kan gjøre nettopp dette, og eg syns alle religioner fortjener kritikk for at det finnes ei ond skyggeside i tilbedelse. Når du gir deg over til «Guds vilje», som mange troende gjør, blir du eit lettere offer for hatefulle agitatorer som bruker «Guds vilje» til å skape hat og ufred.

Dette har vi sett gang på gang. Mennesker dreper i Guds navn, i Allahs navn. Det er trist. Særlig blir det trist når eg veit at det store fleirtallet religiøse mennesker holder Gud i sitt hjerte som ein stor kjærleik. Dei tror på kjærleikens Gud, og finner kraft i si tro til å vise nestekjærleik. Dei har ofte noen religiøse skylapper, men i bunn og grunn er dei gode mennesker som hjelper andre mennesker og gjør godt i verda.

Men det er ikkje religionen som har skapt det samfunnet eg lever i nå. Årsaken til at dei vestlige demokratiene vokste fram var først og fremst humanismen; troen på at vi mennesker må bruke det gode i oss sjøl. Det er ein tenkning bygget på prinsipper om likeverd for alle mennesker, solidaritet mellom oss, og tankens og talens frihet. Gjennom dei siste hundreårene har disse prinsippene skapt grobunn for menneskets største vitenskapelige, politiske og sosiale fremskritt.

Når vi reagerer så sterkt på drapene i Paris, denne byen som var arnested for den franske revolusjonens prinsipper; egalité, fraternité og liberté, er det ein sunn reaksjon mot vold og fanatisme, og eit nødvendig forsvar av den humanismen som våre samfunn er bygget på.

Vi vil være mennesker
som lever i gode samfunn,
styrt etter sunne prinsipper.

Mobbing

Mobbing er fælt. Det gir skader som er så stygge, og som tar så lang tid å hele. I noen tilfeller blir eit menneske aldri bra igjen fra mobbinga; det sit med angst og ensomhet og jobbvansker heile livet. Dette er noe vi veit. Så eg tror vi er enige om at mobbing er eit problem som må møtes med gode tiltak, så vi begrenser skadene, og kanskje redder noen mennesker som ellers mister store deler av livskvaliteten, eller som kanskje går hen og tar livet av seg.

Men hva gjør vi? Eitt åpenbart tiltak er å ta barnet bort fra mobbe-situasjonen …

– men hvilket barn? Offeret? Mobberen?

– Hvem takler lettest å bli tatt vekk fra det kjente?

– Hvem blir sittende igjen som taper, om han/hun får straffen det er å måtte bytte skole, og gå til ein hverdag med heilt fremmede unger?

Eg har tenkt ein del på disse tingene, og har kommet til at offeret må bli der, om ikkje foreldrene velger å flytte. Men velger dei å flytte er sannsynligvis mobbinga grov, og skadene store, så da må hjelpa følge etter det skada barnet, med ekstra ressurser og oppmerksomhet. Det er nødvendig. Nok av mobbeofre som har flytta … inn i ny mobbing på ein ny skole.

At akkurat det skjer er eit hint om hva som skjer her: barn tester hverandre. Denne testinga er naturlig. Den hjelper barn å finne ut hvem andre unger er, og hva dei står for. Men det kan bli eit problem for den som reagerer for sterkt; ungen som mangler sosiale ferdigheter og sjølregulerende redskaper; han/ho blir lett eit offer for denne testinga; ved at testinga fortsetter, fordi reaksjonene er «morsomme», og så utvikler det seg til hakking, eller til daglig og vedvarende mobbing. Det er viktig å forstå at ungene ikkje forstår hva som skjer her. Dei har problemer med å innse omfanget og skadevirkningene av sine eigne handlinger. Om testing mellom unger «tar av», må voksne inn og regulere adferda. Denne voksen-reguleringa er viktig, for den kan lære ungene hvordan dei sjøl regulerer si adferd i forhold til dette, og den kan lære ungene meir om konsekvensene av sosiale handlinger. Viktig læring!

      Min bakgrunn for å snakke om dette er todelt …

      – eg har jobba med unger og ungdom i over tredve år

      – eg var sjøl eit mobbeoffer.

Dei siste tjue åra har eg jobba med små grupper unger og ungdom i rollespill. Da ser eg stadig denne typen testing, og eg ser stadig hvordan enkelte unger blir satt utafor. For ein som meg, som har opplevd grov mobbing på kropp og sinn, gjennom barndom og ungdomstid, og som veit hvor tøft det er å komme ut i voksenlivet uten venner eller sosiale ferdigheter …

– er det trist å sjå, sjølsagt.

Men sånn er det; unger reagerer instinktivt og brutalt på andre unger som ikkje er «på plass», på ein eller anna måte. Da er det mi oppgave som voksen å hjelpe dei med å regulere denne adferda, i mine grupper. Og det gjør eg ved å rolig insistere på at alle skal inkluderes i samspillet, på at ingen skal gis bannord over valg dei gjør i spillet, bidrag dei kommer med. Eg insisterer rolig på at ingen kan styre andre sine roller, og gir gruppa med roller utfordringer dei må stå sammen mot, at det blir imperativt for dei å nettopp å stå sammen.

I dette samspillet ligger det ein tosidig liten menneskemagi:

1. det gir dei som står utenfor ei blankofullmakt til å utforske valg og konsekvenser, og dei får lov til å delta i samspillet på like fot med dei som er innafor. Dei har masse å lære av dette.
2. det gir dei som er innafor muligheten til å utvikle større menneskekunnskap, ved at dei får øve seg i samspill med unger som ikkje fungerer så godt sosialt. Dei får utvikle høyere toleranse, og lærer seg å fokusere på positive muligheter i samspillet med «problematiske mennesker». Og så får dei sjå, ved sjølsyn, hvordan dette gjør at «problemene» blir mindre. Dei har masse å lære av dette.

Denne formen for rolig insistering virker. Det kan ta noen år, men etter eitt eller to eller tre år kan eg oppleve at den utstøtte ungen ein dag står på trappa etter spillinga, sammen med dei andre, og snakker om hva som skjedde, og hva som kan komme til å skje neste gang …

– han/ho er med; er kommen innenfor.

Det er små suksesser, men eg veit at dette kan være avgjørende for ungen det gjelder. Det gir han/ho muligheten til å suge til seg sosiale ferdigheter i fritt samspill med andre, og på den måten lære seg noe alle mennesker desperat trenger i voksenlivet; aktiv sjølregulering og sosiale ferdigheter.

Så dette er hva eg tror vi trenger å gjøre i ein mobbesituasjon:

Vi trenger:

– å sjå til at voksne si regulering av ungenes adferd blir fiksa; mobbing blir til fordi voksne ikkje ser si oppgave som oppdragere, og feiler i å ta sitt ansvar for å regulere ungenes adferd. Om det er mobbing på ein skole, er det eit signal om at skolen (og muligens lokalsamfunnet) er eit dårlig oppvekstmiljø. Stort sett er det snakk om manglende voksenengasjement. Det må endres; lærere og andre voksne må engasjere seg positivt. Voksne kan skape positive ringvirkninger, som endrer oppvekstmiljøet.

Vi trenger:

– å sjå på hvem dei ressurs-sterke elevene er; hva slags utfordringer får dei i skolehverdagen? Har dei sosiale rollemodeller som trekker dei i positive retninger? Blir dei utfordra på oppførsel og ansvar for andre? Har dei god retning på livet, eller er dei tøffinger som utvikler eigne interne koder for å være vellykka (helgefyll, knulle først, råkøyre, osv.)? Her er er det plenty av signaler å lese, om du faktisk bryr deg om disse unge menneskene, og hva slags holdninger dei tar med seg ut i voksenlivet.

Vi trenger:

– å skape ei ressursgruppe rundt mobbeofferet/ofrene, der den mobba blir fulgt rundt av positive voksne, og etterhvert; barn, i eit samspill som er trygt og morsomt. Så vi oppretter rett og slett ei aktivitetsgruppe med spennende og morsomme ting å gjøre, som foregår i friminutter og til/fra skolen, hver dag i ein lang periode. Det gir offeret mulighet for å utfolde seg, og inngå i sosialt samspill, og det plasserer voksne som buffere mot mobbinga, der den er verst.

Mobbing er eit alvorlig problem. Det finnes mange offer for mobbing, men det er eit større problem enn «bare» ofrenes tragedier. Mobberne blir ofte tapere i dette også. Og lokalsamfunnet taper på det.

I siste instans så taper vi alle; det er ikkje godt å leve i eit samfunn der unge mennesker tar livet av seg, fordi andre har behandla dei dårlig. Da har vi mislykkes i å skape det gode samfunnet vi alle trenger. Og vi har mislykkes der det trengst mest; blant dei minste av oss; barna.

Pengepisk, eller positiv politikk?

Eg er så inderlig lei av høyresida sine forsøk på å skape inntrykk av at velferdsordningene «fanger» mennesker i «utenforskap», når sannheten er at ordningene hjelper mennesker i nød.

Eg er lei av at høyresida bruker overdrivelser, fordreininger og direkte løgn for å få oss til å tro at vi har ein «uføreeksplosjon» over oss, når andelen uføre er stabil.

Eg er lei av å høyre at løysinga på disse «problemene» er å stramme inn på ytelsene. Å svekke økonomien til dei fattigste i samfunnet … DET er liksom ei løysing for dei fattigste!?

Det er som å si at bare vi dytter deg ut i stormen, vil du sikkert lære å sole deg!

Seriøst; – dette er absurd politikk.
Det gir inga meining å tro at folk skal komme seg lettere tilbake til arbeidslivet fordi du gir dei mindre ressurser å klare seg med. Det er politikk basert på ei feilaktiv myte om at folk er late, uvillige og i stand til å trekke seg sjøl opp av myra etter nakkehåra. At dei er fanga i «utenforskapet».

Denne politikken, om den blir gjennomført, gir det sørgelige resultatet at mennesker som har vært uheldige i livet blir satt i skammekroken, som fattigfanter.

Det er ikkje overraskende at regjeringa vil gjøre sånt, for liberalistene i regjeringa er så blinda av eigne ideologiske dogmer, at dei ikkje lenger ser virkeligheten. Dei MÅ forvrenge og lyge for å kunne holde ein feilslått ideologi i live.

Virkeligheten er at liberalistiske ideer feiler i heile den vestlige verda. Fattigdommen i USA er grell. Arbeidsløysa i Europa er stygg. Dei økonomiske systema som dominerer verden, utarmer jorda vår og gjør framtida utrygg.

Vi treng endringer.

Vi treng løysinger som bygger på anna enn fri handel og kapital-spinning. Og det nærmeste vi har av løysinger i dag, er det sosialdemokratiske kompromisset som vart skapt i Norden i forrige århundre. Dei stod for ein balanse i politisk tenkning som vi treng å fornye. Sosialdemokratiet er ikkje lenger nok, det veit vi, men det er det beste stedet å starte. Vi her i Norge, og Norden, har faktisk det beste startstedet for å skape eit samfunn for framtida. Å gå vekk fra det, er det dummeste vi kan gjøre.
Vi treng positive endringer, basert på realiteter.

NÅ!
I vår tid!
Så la oss stemme vekk Høgre og FRP!
Dei er skremmende kortsiktige i sine politiske målsettinger, og det har vi ikkje lenger råd til. Vi har ikkje tid til det.

Det er på tide med endring: kommunismen tapte for kapitalismen. Nå er det på tide at kapitalismen og liberalismen innser at disse ideologiene også er i ferd med å tape, heilt på eigen hånd. Den ideologiske blindheten på høyresida kan komme til å koste oss alt.

Det handler ikkje bare om uføretrygda; det handler om eit samfunn der vi deler godene, der vi tar vare på hverandre, der vi ser framover og tar valg for barna våre også. Vi treng å vise ansvar for samfunnet vårt, og for framtida til barna våre.

Samfunn og rus

Øl er godt.
Vin er godt.
Det finnes ein god del drikk med alkohol i som er gode på smak. Og smaken er forskjellig.

Samtidig er alkohol ei gift. Så vi treng å være varsomme med alkoholholdige drikker. Folk kan daue av alkoholforgifting, og dei kan bli avhengige av alkoholen. Det er ikkje vakkert. Det er stygt, for dei sjøl og familien deira. Vondt. Og det skaper ein god del problemer i samfunnet. Det koster oss mykje.

Så alkohol er noe vi TOLERERER, fordi mange liker drikk det finnes i.
Og det er noe vi KONTROLLERER, fordi det er farlig.

Ein del av kontrollen er at vi ved lov utsetter unge sin alkoholdebut, sånn at unge mennesker får ein større sjanse til å komme på plass i seg sjøl, som voksne mennesker, før dei eventuelt starter å utforske alkoholens gleder, og skyggesider. Dette syns dei fleste blant oss er klok politikk.

Vi gjør det fordi unge mennesker er sårbare, og lettere tar dumme valg for seg sjøl. Lover om aldersgrenser er ein måte å regulere adferd på som samfunnet er tjent med, og som gjør det lettere for foreldre å holde ungdommen i huset tilbake i forhold til utprøving av farlige substanser. Samfunnet setter rammer fleirtalet er einige om er gode, sånn at hver enkelt av oss lettere kan ta gode valg.

Men alt er likevel ikkje rosenrødt. Vi drikk. Vi blir brisne. Vi blir fulle. Mange blir skitfulle og støyende. Noen blir ubehagelige, aggressive, voldelige. Rusen får mange til å vise eit stygt ansikt.

Unger opplever foreldre som skifter personlighet, som blir irritable, sløve, rasende for ting dei ellers smiler av. Trygge foreldre blir uberegnelige. Mange voksne tek valg som fører dei ut i avhengighet. Det kan få både økonomisk, sosial og personlig ruin som resultat; hus må selges, familier går i oppløysing, viljestyrke og sjølkontroll svekkes, talenter sløses vekk.

Samfunnet kan hjelpe oss, men vi er mennesker med fri vilje, og må få lov til å ta våre eigne valg. Og som mennesker kommer vi med feil og svakheter. Vi tek dumme valg.

Veien til et godt liv må passe for mangt slags fottøy.

Som samfunn tar vi stadig politiske valg; vi beveger oss heile tida i spennet mellom forskjellige hensyn. Å ta vare på hverandre. Å gi hverandre rom til å velge. Å gi hverandre rom til personlig utvikling. Å skape gode arenaer for menneske-møter. Å lage samfunns-rammer som gir flest mulig gode liv. Inkludert det å hjelpe folk på beina igjen når dei har feila, snubla, opplevd ulykke.

Eg er takknemlig for at eg er født i Norge. Alt er ikkje rosenrødt her, men det er eit rikt og fredfullt land å bu i. Eg ser samfunnsutviklinga her i landet, og i andre land, og ser at valga vi tek har stor betydning for enkeltmennesker. Dei som trur at politikere ikkje gjør noen forskjell, tek fullstendig feil. Våre valg, og dei politikerne vi velger, er med på å skape livet og samfunnet vårt hver dag. Det er viktige valg.

Eg ønsker eit romslig samfunn, der vi har;

• rom til å møtes
• rom til å velge
• rom til å vokse
• tryggleik om at folk vil hjelpe når vi går på trynet

Eit romslig samfunn, der mennesker er likeverdige, støttende og frie.

226 uskyldige

Israel har drept 760 sivile på Gaza-stripa på tjue dager.
226 av dei var unger, i følge Unicef.
*
1.949 barn er såret i Israels siste offensiv, opplyser FNs barnefond.
*
Ein okkupasjon har vel sjelden vært så grusom som dette? Hvor lenge har Israel okkupert palestinernes landområder? Hvor mange sivilie er drept i aksjoner som er fordømt av FN, og som er i strid med folkeretten? Hvor mange unger har mista livet til sammen i alle disse årene?
*
Norge var okkupert i under fem år, og det vart opplevd som eit stort overgrep. Tru hvor mange unger tyskerne drepte?
*
Denne situasjonen gneg verdenssamfunnet som ein politisk lepra-basill; råten sprer seg og gjør det vanskelig for oss å skape ei verdensordning som bygger på fred. Det er ikkje berre palestinerne som treng fred; Israel treng det, og verda ellers treng det!
*
Palestinerne har all rett til å stå opp mot ei okkupasjonsmakt, og får støtte fra mengder av islamister i det. Det store problemet er at denne støtta manifesterer seg i ei radikalisering som skaper bry og skade og faenskap over heile den arabiske og vestlige verda. Eg syns det er trist å sjå «den arabiske våren» bli eten opp av radikale islamister, og mistenker at det er ei av dei langsame konskvensene av Israels brutale og rasistiske oppførsel i palestina.
Det er trist å sjå. Trist.
*
Og det er dumt:
– disse ungene ofres av politikere med argumenter om «avskrekking» og «sikkerhet».
– Men når har noen sovet sikrere fordi dei myrder naboens under?
– På hvilken måte kan ein far og ei mor bli «avskrekka» fra noe som helst, når noen myrder ungene deira?
*
Det er så hodelaust! Så fullstendig hodelaust! Ein jødisk fanatiker myrda Yitzhak Rabin 4. november 1995, den viktigste talsmannen for fred Israel har hatt. Han var med i det meste av Israels voldsomme historie, og innsåg at fred måtte skapes med fredelige midler. Med han døde håpet om fred i denne generasjonen. Politikerne som fulgte etter han har styrt Israel som tosker. Dei lærde ingenting av det motet og framsynet Rabin viste. Som følge er Israel radikalisert, og Araberlanda radikalisert. Den grenselause fanatismen som rår skaper berre meir sorg og smerte. Konflikten er meir fastlåst enn noensinne.
*
Det er trist.

Dei som skal arve denne kloden

Ei lita oppsummering først;
– vi er for mange; 7 milliarder!
– vi har ein svært skeiv fordeling av godene
– vi har ein svært skeiv fordeling av maktmidlene
– vi slipp ut for mykje forureining; gasser, plast, gifter i jord og vatn
– vi bruker for mykje kunstgjødsel, så snart er det slutt på fosforet
– vi driver monokulturelt landbruk; rovdrift å jorda
– biene dør, dyra dør, fisken dør, fuglene dør

Så;

Vi tar ikkje hensyn til naturen, og det koster. Vi slit rett og slett ut denne kloden. Vi driv rovdrift. Vi driv uforstandig, uten tanke for framtida til våre barn.

Jorda vår er vakker, men den er sårbar.

For å gjøre noe med dette må vi legge om.
Vi må leve anderledes, og det krever at vi omskaper samfunnet vi lever i.
Andre prinsipper enn pengemakt og markedsliberalisme må gjøres gjeldende.
Dei mangehoda og anarkistiske «markedskreftene» må stoppes, før dei slit verda i stykker.

Vi KAN gjøre noe …

Vi kan begynne å lytte til dei som driv landbruk på nye måter, bygget på tradisjonelle metoder koblet med ny kunnskap; økologisk landsbruk skaper stadig sterkere metoder for dyrking av mat, og er langt foran det monokulturelle industrilandbruket når det gjeld avkastning pr dekar dyrka mark. Og dei har ikkje gjort seg avhengige av kunstgjødsel.
– Vi treng naturgjødsel, så vi treng altså dyr i landbruket, så vi kan gjødsle på gode måter. Trolig må vi begynne å ta varepå vår eiga møkk også, og slutte å være «fine på det». Vi må drive gjenbruk i stor skala, om våre barn skal kunne leve her.
– Og vi treng dyrkningsmetoder som gir større avkastning og bedre naturmangfold; dyrkingsmetoder som gjør bruk av naturen, i stedet for å skyfle den vekk og utarme den i stadig større tempo.

Vi kan lytte til dei som har tatt inn over seg at matjorda treng bønder, ikkje kapitalister, og som har utvikla gode metoder for å dyrke jorda på bærekraftige måter. Støtt dei! Kjøp økologisk! Betal meir for maten; den er verdt det!

Alle dei forsynings-, fordelings- og miljøproblema vi har blir forsterka av den politiske krisa.

Markedsliberalismen er eit problem for oss, ikkje bare i kraft av sin tro på «markedskreftene», som øydelegg jorda utan å ta hensyn til menneskene, men også fordi liberale har ført ein uhyre aggressiv ideologisk retorikk dei siste tiåra. Liberal retorikk har sparka bein under eit reellt politisk ordskifte; folk er så forvirra over spin-doktorenes påvirkning på den politiske ordbruken at sentrale politiske begreper som:

• fellesskap
• fordeling
• fridom
• likhet
• rettferd

– knapt er meiningsbærende lenger.
Disse begrepa har fått uthult sitt meiningsinnhold av den aggressive retorikken ført av liberalister, og det gjør det vanskelig for folkestyret.

Vi har ein monokulturell mediestruktur, der nesten alle toneangivende medier er i henda på kapitalkrefter. Ein gang på åttitallet blei det å være politisk tilknytta plutselig «farlig» for aviser og andre medier, og så starta ein storstilt sanering av pressa. Ja, vi sanerte den sammensatte pressestrukturen vår, som sikra oss eit mangfoldig og fritt ordskifte! Aviser og radio og TV skulle være «nøytrale», ved at alle blei kapitalstyrde!? Det gjør at mediene ikkje lenger er maktas vaktbikkjer, men er «markeds-styrte» medier som driv fullstendig på pengemaktas premisser. Demokratiet er rana for ein av sine viktigste pillarer, det politiske ordskiftet er alvorlig forringa, med det til følge at vi er ute av stand til å gjøre gode valg og ta vanskelige beslutninger.

Samtidig med den aggressive ideologiske retorikken, og under dekke av mangelen på kritisk presse, foregår det eit kapitalistisk ran av fellesgoder og produksjons-midler. Vann og jord og mineraler kjøpes opp med ein grådighet som truer livet til folk over heile verda. Velferd bygges ned, og erstattes med private «tilbud» (bare så det er sagt; aksjeselskaper er ikkje ein billig måte å organisere velferd på). Det er stygt å sjå grådighetskulturen utfolde seg omtrent uten restriksjoner.

Det protesteres overalt, men maktmidla er så skeivt fordelt at det sjelden hjelp, og om det hjelp eitt sted, durer likevel bulldosere og kapitalkrefter fram ti andre steder. Og ivrige markedsliberalister stemmes inn i maktposisjoner, der dei gjør vondt verre. Vi kan gjøre noe; vi kan stemme ut dei som går pengemakta sitt ærend; vi kan kvitte oss med folk s0m bremser omlegging til bedre metoder, dei som trekk på skuldrene over alvoret i situasjonen. Vi kan stemme folk som tror på fellesskap og rettferdig fordeling av godene inn i styrende posisjoner.

Vi kan bestemme at samfunnet vårt ikkje skal styres av folk som ikkje tror på fellesskapet!

Mulighetene for endring smalner kjapt inn. Akkurat nå er demokratiene like hodestups grådige og sjøldestruktive som alle andre styreformer i forhold til dette. Det er så ein knapt kan snakke om at vi «styrer» noe som helst lenger. Liberalister har for mange maktposisjoner, og er for blinde for denne tida sine utfordringer. Dei må endre seg, eller stemmes vekk fra styre og stell i samfunnet.

Vi er så mange på denne kloden, at vi MÅ styre oss sjøl. Vi kan ikkje la ein forelda ide om «markedskrefter» styre verda. Da går det galt. Det ser vi.

Tenk på det!
Tenk på dei som skal arve denne kloden!
Tenk på hvilke reelle politiske endringer vi må skape for at dei skal klare seg!
Så; hva skal vi gjøre?

Den olympiske ide er død

På vegne av vanvittig mange; ALARM!

IOOC (Den Internasjonale Olympiske Komite, eit privat foretak) er svært dårlige forvaltere av «den olympiske ide». Dei bryr seg rett og slett ikkje om det som burde bety noe for ein «olympisk bevegelse»; menneskene, samfunnet og idretten.

Når homofile jages på gata i vertsnasjonen, og gjøres til lovbrytere for hva dei er, bryr ikkje IOOC seg med det! Skam!

Når bygningsarbeidere ikkje får lønn for å bygge OL-anlegg, blir dei jaga, uten at IOOC bryr seg! Skam!

Når fastfood og leskedrikk blir hovedsponsorer for eit så stort idrettsarrangment, avslører IOOC sin fullstendige mangel på innsikt i samfunnsansvaret idretten har. Skam!

Når fire skiløpere bærer sørgebånd for ein treningskamerat som blei revet bort i alt for ung alder, blir dei irettesatt for det av IOOC! Skam!

Vi kunne fortsette å liste opp her. Dette er bare hva eg fann på to minutter. Olympiaden er nå ei gjennomgående trist historie.

OL-komiteen  har mista gangsynet, folkeskikken, og kontakten med sin menneskelighet. Dei er rett og slett ein sneversynt manneklubb. Dei bryr seg ikkje med hva slags signaler dei sender om sunnhet og samhold i verda. IOOC er eit forretningsforetak så fokusert på kommersielle hensyn at dei ikkje klarer å sjå mennesker i dette, eller å applaudere når andre gjør det.

Den olympiske ide er så markråtten at den ikkje heng sammen på noe vis lenger. Det er eit privat foretak som tar vare på denne ideen, og dei gjør det med grådig egeninteresse, sneversynt kameraderi og ekkel mangel på finfølelse.

Den ukulturen som gjennomsyrer denne bussinessen er ikkje verdt vår oppmerksomhet hvert andre år. Det er rett og slett på tide å parkere OL på historiens søppelhaug. La oss heller møtes der ideen om jevnbyrdes kappestrid og samhold framleis lever; på løkka, i lysløypa, i gymsaler rundt heile landet.

Den olympiske ide er død.

10 viktige eigenskaper for framtida

Etter å ha lest dei altfor luftige ideene til ein populistisk framtidsforsker om hva vi mennesker treng av viktige eigenskaper i framtida, tok eg tastaturet fatt og skreiv mi eiga liste. Her er den. Den er ikkje nødvendigvis ordna i rekkefølge viktig til uviktig. Dette er viktige ting for oss nå, og dei vil kanskje være enda viktigere i framtida.

1 Sosial intelligens

Dette har alltid vært vår framste eigenskap, og den vil fortsette å være det. Uansett hva slags samfunn du lever i, så er faktum at du er avhengig av fellesskapet. I ei framtid med større utfordringer enn dei siste generasjonene har sett, vil sosial intelligens være avgjørende for di evne til å klare deg i verda.

2 Arbeidsglede

Hverdagen består av ei rekke små gjøremål, og vi slipp ikkje unna disse. Det finnes ingen roboter som tar seg av alt vi treng å gjøre for å få huset, hagen, bilen, hytta og kjøkkenet til å fungere. Og vi kommer til å ha eit arbeid, ei oppgave i samfunnet, som er med på å gi oss identitet. Oppgavene vi fyller gir oss verdi i fellesskapet.

3 Lærelyst

I vår verd er det mykje å lære. Det vil ikkje endre seg i overskuelig framtid. Så det er viktig hvor lystne vi er på ny kunnskap, og hvor flinke vi er til å tilegne oss det vi treng. Det mases mykje om at skulen «dreper lærelysta». Eg meiner det er kunnskapslaus syting. Skulen vil alltid være avhengig av gode lærere, men når den gode læreren står der, foran ungen din, er sjansen stor for at din unge vil oppleve magien i å utforske eit fag, tilegne seg ferdigheter, og sjå sammenhenger som før var skjulte. Læreren er ein god hjelper for vår lærelyst. Den beste vi har, faktisk.

4 Helse

Vel, vi skal alle leve til vi blir 100, i framtida. Det er i hvertfall hva framtidsforskere tror. Men sånn er det dessverre ikkje; noen vil dø før tida, av den enkle grunn at det krever noe ekstra å ta vare på helsa så lenge. Vi treng å spise sunt, trene kropp og sinn, og tenke sunt. For å ha noen glede av eit langt liv, må vi rett og slett leve sunt. I framtida vil helse i langt større grad være ein eigenskap som definerer oss som mennesker. Vi har kunnskapen nå, til å gjøre gode valg for helsa vår, med dei muligheitene som ligg i det.

5 Formuleringsevne

Vår evne til å formulere oss, skriftlig og muntlig, har alltid vært avgjørende for mennesket, og vil være det i framtida også. Dette gjeld også vår evne til å bruke det digitaliserte nettverket dei fleste er del av, med det «skjermspråket» som gjeld der. Og det gjeld vår evne til å mestre fleire språk, med den ekstra innsikten som kommer med det. Dette handler om sjølinnsikt. Det handler om kunnskapsoverføring, og kunnskapsinnhenting (ja; å lese er del av dette). Det handler om vår evne til å skape meining i det vi er og holder på med; å stave vårt liv med dei begrepa vi har. Og det handler om sosial interaksjon; vi er sosiale vesener, og språket er sentralt i dette. Skriftlig og muntlig formuleringsevne vil være avgjørende for livskvaliteten vår i framtida, som i dag.

6 Åndeligheit

Ja, det lyder rart for dei fleste, men verda vil endre seg når det gjeld dette også. Endringa er i ferd med å skje. Det er ikkje religion, i hvert fall ikkje på den måten vi forstår religion i dag. Det er snakk om å forstå oss sjøl som del av noe større, og å ta dette innover oss på positive måter, som gir større muligheter for både individ og felleskap. Det vil være klart for mennesker i framtida at vi har ei sjel, og at denne sjela er nyttig for oss. Mennesker som spiller på lag med si eiga sjel har ein fordel framfor andre. Dei vil agere som heile mennesker, og kjenne seg heile, og det gir kraft.

7 Styringsevne

Vår evne til å styre livet, hverdagen, fokuset, vil være avgjørende for mennesker i framtida. Livet kommer med utallige valg, og den nåtidige flommen av informasjon vil ikkje akkurat avta i overskuelig framtid. I denne flommen av info, og flommen av mennesker vi omgås, er det stadig viktigere å kunne styre seg sjøl. Vi må i stadig større grad ta bevisste valg om hva vi vil ha i livet vårt; «Hva er sant, skjønt, godt for meg? Hvem skal være mine venner?» Det er avgjørende for mennesker i framtida å kunne velge bort mesteparten av det som vil ha vår oppmerksomheit. For mykje info vil føre til ein nummen og lite fleksibel intelligens. Om du har for mange venner, vil det gi emosjonell utmatting og manglende dybderelasjoner. Slitne og forvirra mennesker er ulykkelige. Vår lykke avhenger av vår evne til å styre livet.

8 Systemforståing

Dette handler om å forstå samfunnet rundt oss på fleire plan. Framtida vil være like krevende som nåtida, når det gjeld politisk og sosialt samspill. Det er avgjørende for vår utvikling som samfunn at vi forstår våre politiske systemer, og at vi kan påvirke beslutnings-prosessene. Det er avgjørende for vår utvikling som individer å forstå hvordan sosiale systemer virker, i familie-, forenings- og selskapslivet, og i digitale sosiale fora. Med den floraen av sosiale og politiske systemer det moderne mennesket tilhøyrer, er ei positiv systemforståing ein viktig eigenskap.

9 Følsomheit

Å være trygg på eigne følelser, å kunne uttrykke følelser, og å sjå andres følelser, er stadig viktigere for mennesket. Moderne mennesker lever ikkje så mykje i ein teknologisk hverdag, som i ein emosjonell hverdag. Vi er mange milliarder mennesker på denne jorda. Vi bor tett. Vi har mange mennesker innpå oss. Vi kommuniserer heile tida. Det gir gnisninger, frustrasjoner, konflikter. Hver dag. Dei fleste av disse konfliktene er lada med følelser. Å kunne lese andre menneskers følelsesmessige uttrykk, og møte det på gode måter, er ei viktig evne i hverdagen. Jo fleire vi blir, jo viktigere blir denne eigenskapen.

10 Fantasi

Ei verd i endring krev stadig nye løysinger. Dei med fantasi til å forstå hva folk faktisk strever med, og med fantasi til å finne gode løysinger, vil ha ein enorm fordel i framtidas samfunn. Fantasi handler også om å være fleksibel, å kunne improvisere, å kunne tilpasse seg livsforhold som endrer seg. Verda står framfor store endringer. Fantasien kommer til å skille mellom dei som makter å møte disse endringene, og dei som blir stående fast i eit gammelmodig bilde av verda.

Kvinneforakt

Var ikkje vi ferdige med dei gamle, kvinnefientlige holdningene? Var ikkje vi del av eit moderne samfunn der mennesker får leve og uttrykke seg fritt uansett om dei er kvinner eller menn?
Nei … ikkje heilt. Vi blir ikkje ferdig med holdninger. Dei må fornyes, og når samfunnet endrer seg, må vi være på vakt mot uthuling av sunne holdninger, og framveksten av usunne holdninger.

Nå har det gått litt langt med «maskulin» drittslenging etter jenter og kvinner. Det skjer på nettet, og det skjer på gata. Det er veldig lite ålreit for dei som utsettes for det, og faktisk veldig lite ålreit for dei som driver med det (dei fratar seg sjøl muligheten til å skape seg positive mannsroller).

Det er lite bra for samfunnet, for vår mulighet til å leve sammen på gode måter.

Men …
– Hvorfor slenger menn dritt etter kvinner på gata, og på nettet?
– Hvordan har denne ukulturen blant gutter og menn utvikla seg?
– Hva er det ved det amerikanske (og i økende grad; det norske) samfunnet som skaper sånne holdninger?

På vegne av vanvittig mange; ALARM!

Eg syns å ane to svar …

1
– Vi har ein mannsdominert voldskultur i populær-media som film og spill. Eg har diskutert vold i rollespill oppad og nedad sida åttitallet. Eg ser at i dag er denne problematikken enda større og meir alvorlig, fordi nettrollespillene har tatt opp nettopp den måten å spille på som dei verste rollespilla på åtti/nittitallet hadde, og dei er blitt mainstream.

Nettrollespill påvirker ikkje bare gjennom innholdet, men også gjennom skypinga rundt innholdet. Peer pressure mata av voldelig, kvinnefiendtlig innhold, skaper ein kokende kjele av dårlige holdninger hos unge gutter, og dei tar disse holdningene med seg ut i hverdagen. Kvinneforakt blir ein del av mannsrolla deira; ein måte å vise seg «mandig» på.

2
– Kvinner (og andre menn) lar dette skje i alt for stor grad. Det er tøft å ta konfliktene, men så lenge vi ikkje gjør det blir kvinneforakta til macho-mannen bare større. «Feige» kvinner som viker unna, og finner seg i det, skaper ingen grobunn for endring i frekke menn.

Søstre! Vi har rett til dei samme mulighetene som våre brødre!

– Det hjelper ikkje at film og musikk også i stor grad dyrker ein sjuk macho-kultur der vold og tøff-i-trynet holdninger er «The Thing»! Eg liker virkelig Dirty Harry filmene, men dei er noe dritt i forhold til dette. Action er ikkje «uskyldig underholdning»; det er effektiv kommunisering av ein mannsidentitet som er voldelig og sjuk i hodet. Det er rett og slett for mykje action i livet til unge menn.

– Det hjelper heller ikkje at all reklame framstiller kvinner som seksualobjekt. Reklamen er ein jævla stor del av dette problemet. Den dominerer den offentlige samtalen på måter vi knapt aner rekkevidda av, og gjør det med holdninger som er farlige for kvinner. Det er rett og slett for mykje sex i reklamen.

Når du kobler usunne mannsidealer (vold, tøff-i-kjeften) med usunne kvinneidealer (seksualisering, være vakker-vakker-vakker), blir samtalen mellom mange menn og kvinner sjuk. Alt for mange strever med å finne gode samtale-strategier på grunn av dette. Alt for ofte.

Kamerater! Ta på joggeskoene og spring ut i verda! Vi har ein viktig jobb å gjøre!

Det er inga lett løysing å finne på dette. Det har gått langt, alt for langt, og det trengs å gjøres noe for å snu utviklinga, og det kan ikkje gjøres på kjappe og lette måter. Holdningene må konfronteres. Likegyldighet og liberalistiske ideer må arresteres i forhold til dette; aldersgrenser må skjerpes på nettspill, konflikter må tas, unge menn må gis sunne kulturer der sunne holdninger blomstrer, og voksne kvinneforaktere må settes grundig på plass.

Det skjer bare om vi alle reagerer skarpt og umiddelbart når vi dette på trikken eller fortauet eller skolegården, når vi leser skitslenging på nettet, når vi konfronteres med sånne holdnigner på ein eller anna måte.

Kun om vi alle stadig er klare om hva som er dei rette holdningene å ha, vil sunne holdninger overvinne den sjukdommen dette er i samfunnet.

Så la oss være klare!
La oss si fra til toskene!
Hver gang!

Det er verdt det!

Kvinner og menn er fra naturens side skapt for å finne sammen og skape gode forhold. Det skjer lettest som vi respekterer hverandres egenart, og setter positivt pris på forskjeller og likskap.